10. januar 2019

Å rydde i en barndom:
Sørgelige skillingsviser.
Tante spilte gitar og sang sørgelige skillingsviser - med innlevelse. Det var så sørgelig! Det hadde jeg helt glemt, til jeg fant denne teksten i papirene etter mor. Tante var halvt svensk og hadde derfor viser fra to land. Det var sørgelighet opp ad stolper og nedad vegger, men det er de norske jeg husker. Jeg kjempet med klump i halsen HVER ENESTE GANG! Likevel ville jeg høre disse visene. Det var to som pekte seg ut som de aller tristeste. Den dere ser teksten på her, var den nest tristeste. Da klarte jeg meg med klump i halsen. Den lille piken med gyllent hår er syk og dør, men det tar en uendelighet av vers. (... og den tristeste? ... kommer jeg tilbake til senere... Jeg har funnet den også med mors håndskrift)

I en sal på hospitalet, hvor de hvite senger står
lå en liten brystsvak pike, mild og god med gyllent hår.

Alles hjerter vant den lille, der hun lå så mild og god,
bar sin smerte uten klage, som et barn med villig mot.

Og hun hviskede til legen, da ved hennes seng han sto:
Får jeg komme hjem til påske, skal jeg være riktig god.

Legen svarte henne stille: Nei mitt barn, det knapt jeg tror,
men til pinse kan det hende du får komme hjem til mor.

Pinsen kom med grønne blader, blomster smykket mark og eng,
men den lille lå der ennu, fengslet til sin sykeseng.

Og når høsten ubarmhjertig knuget hennes spinkle bryst
spørger hun igjennom tårer: Får jeg komme hjem til jul?

Legen svarer henne ikke, stryker blott det gyldne hår,
det er tårer i hans øyne da han vender seg og går.

Og til sist i flokk og følge julens glade budskap kom
og den lilles røst var stille, og den sykes seng sto tom.

Bort fra sorg og bort fra klage, bort fra hjemmet og fra mor
var hun draget til Gud fader, der hvor ingen sykdom bor.

I sin grav hun trygt nu hviler under sneens kolde skjul,
endt er nu den lange vinter. Hun fikk komme hjem til Gud.