21. desember 2019

Jochen Klepper var tysk forfatter, journalist og poet. Hans kone var av jødisk avstamming. De hadde to døtre. Da det strammet seg til i Tyskland mot slutten av 30-tallet, klarte de å få den eldste datteren ut av landet. Da året 1942 gikk mot slutten, fikk de avslag på siste forsøk på å få den yngste datteren ut. Da forsto de at veien til gasskamrene var uunngåelig for mor og datter. 11. desember 1942 tok de tre livet sitt.

Hvorfor trekke fram dette nå, helt oppi jula?

Fordi vi fortsatt er i adventstida; denne flertydige lilla perioden der himmelfargen og jordfargen blandes; der sorg, uro og glad forventning går sammen.

Fordi en del mennesker, både små og store, må bære med seg lillatidens dobbelte preg inn i julefeiringen og videre inn i det nye året.

Fordi Jochen Klepper i 1938 skrev en adventssalme som har nettopp dette blandede preget. Vi har den i salmeboka (nr. 17).
Her er tre vers (oversatt av Bjarne Norheim):

Det langt på natt mun vera,
og stilt mot dag det går.
Vår lov vi fram vil bera
til morgonstjerna klår.
Den som ved natt har gråte,
må trøystig syngje med!
Til djupet i vår gåte
skin morgonstjerna ned.

Enn mang ei natt vil falle
kring synd og sorg og svik.
Men stjerna syner alle
at Gud er nåderik.
I hennar ljos, det milde,
blir mørkers lekkjer løyst.
Guds miskunns rike kjelde
skal gje oss evig trøyst.

Gud vil i mørkret vera.
Sitt ljos han tende der.
Og når han dømer verda,
han ser til Sonen kjær.
Han som vår lagnad snudde,
er hos oss tid for tid.
Den som til Krist seg trudde,
i siste dom går fri.