23. desember

Julegaver til glede og besvær.

Hvorfor står noen få hendelser fra barndommen klart for oss? Ofte er det visst slik at vi husker hendelser det var knyttet følelser til; glad, trist, lei seg, overrasket osv. Så her er fortellingen om den jula jeg husker hva jeg fikk i julegaver:

Brødrene mine leker på gulvet. Hvis jeg var åtte år, er de to og fem. Alle pakkene som lå under treet er pakket opp. Det er freden etter pakkestyret. Jeg sitter i den røde lenestolen med gavene mine rundt meg. Jeg er så fryktelig trist, men det går det ikke an å vise. Man kan ikke være lei seg når det er julaften, når man har fått gaver, og er åtte år og vet bedre. Snille jenter er ikke misfornøyd for gavene sine.

Hva har jeg rundt meg? Jeg har tre pynteforklær. To av dem husker jeg; et flortynt, rosa og et nydelig blått hjemmesydd med broderte blomster på lommene. Det tredje husker jeg ikke, men det var tre. Så ligger det bøker der; tror det også var tre. Undertøy fra besteforeldrene på Veldre var det sikkert. Det fikk vi nesten hvert år, og det var helt greit. – Guttane leker på gulvet. Jeg er så lei meg. Må ikke vise det.

Hva jeg følte var nok ikke så usynlig som jeg ville ha det. Mor og far så at jentongen var lei seg. Det var ikke så vanskelig å se hvorfor heller. Her hadde tantene i farta ikke snakket sammen når de kjøpte julegaver. Det var ingen leker; ikke engang et spill, og jeg var bare åtte år.

Da jeg skulle legge meg om kvelden, sa far: «Du, hvis du får ønske deg en ekstra presang, hva vil du ha da?» Vi fikk aldri gaver utenom jul og bursdag. «Skal jeg få en presang til?» «Mor og jeg ser at det´herre blei litt gæ´ært for deg.» «Jeg ønsker meg en sånn med tangenter, til å slå på med en pinne.»

En dag mellom jul og nyttår kom far hjem fra jobb med en pakke. Der var sylofonen – i mange glade farger. Jeg spilte og spilte og spilte … 

22. desember

Julegaver til glede og besvær.

Gjenbruksgaver til glede:

Hos søskenbarna våre på morssida, hadde de ukebladet Hjemmet. Noen år ble det utgangspunkt for veldig kjekke julepresanger til oss. Søskenbarna våre hadde samvittighetsfullt og systematisk klippet tegneseriene ut av Hjemmet, og limt dem inn i ulinjerte skrivebøker, som vi fikk til jul. (Jeg tror nok tante hadde en finger med i spillet.) Vi kunne kose oss med Finbeck og Fia, Knoll og Tott, Stomperud, Blondie og flere til.

Skrivebøkene ble flittig lest. Hvis vi finner et eksemplar når vi rydder hjemmet mitt, vet jeg at det vil være uten omslagsidene. Bøkene ble lest så pass mye at de datt av ganske fort.

Svigermor fortalte om samme gjenbruksglede fra sin barndom på 1920-tallet. Hun hadde en tante som jobbet som hushjelp hos rikere folk i Oslo. I desember ventet de fem barna spent på den årlige julepakka fra tante i Oslo. I den var det nemlig presanger til hver og en av dem. Men i tillegg var det tegneserier. Tante Marie samlet på ukebladene hos familien hun arbeidet for, og klippet ut tegneseriene. De ble lagt pent sammen og sendt i julepakken. Svigermor fortalte at hovedbeskjeftigelsen på første juledag var å ligge langflat på stuegulvet å lese Finbeck og Fia og Knoll og Tott.

I dag har vi snakket i telefonen med svigermors lillesøster på 91 år. Hun også fortalte om denne pakken fra Oslo. «Det var ei spesiell lukt med den pakkjin. Den lukta så godt.» Pakka kom i god tid og lå i stua, midt på bordet. «I (jeg) måtte inn i stauen kvar dag å sjå på pakkjin og lukte på den. Inni var det fornuftige ting, som vi blei fole glad for. Vi blei alltid glad for den pakkjin.» Det var sånn disse fem ongane blei kjent med Knoll og Tott.

21. desember

Julegaver til glede og besvær.

Jeg vil avslutte denne vesle serien med adventshistorier med noen minner om julegaver. Det skal jo i utgangspunktet være så kjekt. Stort sett er det vel det også, men av og til skjærer det seg. For noen barn er det nesten over evne med spenningen knyttet til julegavene. Her kommer en liten historie om en skuffelse som ikke var så alvorlig.

Da tante ikke var så veldig lur:

Tante hadde strikket flotte selbuvotter til ALLE tantebarna sine på begge sider til jul. Det var litt av et arbeid! Tante likte at ting skulle være litt morsomme, og hun syntes ikke alle de bløte pakkene med votter var morsomme nok. Dermed brettet hun papp-pakker til alle votteparene med form omtrent som pyramider.

Som barn flest, gikk vi og snoket rundt pakkene. Hva kunne det være i dem? Hva fikk vi i år? Ble det mye bløte pakker, eller kunne det vanke noe annet også? Pakkene fra tante var spennende! Faktisk de aller mest spennende under treet! Vi var kjempespent!

Gjett om vi ble skuffet da vi pakket opp!! Votter … Skuff!

… og hvis pakka hadde vært bløt og vi hadde pakket opp votter? Da hadde det vært helt greit. At vi ble lurt til å tro det var noe spennende var ikke greit – så lite greit at jeg husker det ennå …

20. desember

Juletrær til glede og besvær.

Vårt mest minneverdige juletre:

Mannen min kom inn av døra med lett engstelig blikk. «Det er ikke jeg som har tatt ut treet!» Ut av bagasjerommet på bilen stakk tidenes juletre! Vi bodde slik at vi hadde vår egen skog å hente juletre i, og mann og barn hadde vært av sted. En av dem hadde insistert på at dette var Treet med stor T. Det var det …

Det var tre meter under taket i huset vårt, men før treet i det hele tatt kom inn, måtte det sages av en hel del. Da det vel var kommet i hus, tok det det meste av plass og oppmerksomhet – for å si det sånn. Det kunne ikke være som det var.

Min mor og far var hos oss den jula, og far kunne beskjære juletrær. Han tok for seg grein etter grein og «friserte» ned omkretsen til et akseptabelt nivå. En lang og stranten topp måtte også kuttes ned. Fasongen ble litt underlig. Treet var så tett og tungt at juletrefoten vår ikke hadde sjanse til å bære det. Vi tjoret derfor treet fast i taket i tre retninger. (Se bildet for dokumentasjon.)

Tjuende dag jul var det ikke aktuelt å buksere det ut igjen den veien det kom inn, så det ble kvistet der det sto i stua og så ble greinene og stammen hivd ut vinduet.

Vi hadde salongen stående bak dette treet. Så lenge vi bodde i dette huset ble denne salongen i jula bare omtalt som ”bak jungelen”.

19. desember

Juletrær til glede og besvær.

De ikke akkurat perfekte juletrærne:

Av og til bommer man. Far var som jeg tidligere har fortalt, en pirk når det gjaldt juletrær. Med onkel gikk det kanskje litt mer på en raus. Han fant tre til dem selv og til bestemor. Et år mente bestemor at treet han hadde funnet til henne ikke var pent nok. Bestemor var en dame som pleide å få uttrykt hva hun mente. Neste dag sto juletreet pent satt opp – utenfor huset – med juleneket i … Om onkel måtte til skogs for å finne et nytt, husker jeg ikke. Jeg regner med at han måtte det, for jeg kan ikke se for meg bestemors bestestue uten juletreet.

Mitt eget aller første juletre i eget hejm sto i en liten leilighet. Jeg håper jeg klarte å skjule skuffelsen min da treet kom i hus. Det var så lang avstand mellom greinene at vi hadde full oversikt over hele bygda gjennom treet.

Året etter var ikke leiligheten akkurat blitt større. Vi hadde fått barn nummer to, og babykurven sto i stua. Det året kom det i hus et tre som helt bokstavelig talt var breiere enn det var høyt. Det måtte hjerterom til for å få husrom!

Det er godt man kan le av de rare juletrærne. Min venninne betraktet treet hun hadde kjøpt for noen år siden, og fikk problemer med å velge hvilken av de fire toppene hun skulle feste stjerna i. Innkjøpet hadde visst gått litt for fort for seg. Men hun trøster seg med jevne mellomrom med at det er godt juletreinnkjøp ikke er en varig investering.

18. desember

Juletrær til glede og besvær.

Et barndomsminne om utskeielse på lille julaften: 

Nabojenta hadde bursdag på lille julaften. Jeg husker ikke mange bursdager fra oppveksten, men jeg husker disse. Ingen hadde juletre før jula var der, men i bryggerhuset på nabogården - hos bestemora – sto juletreet pynta og klart til bursdagsfeiring lille julaften. Vi så det gjennom stuevinduet når vi kom. Vi gikk rundt treet og sang, og bestemor lo og koste seg. Det var som å åpne den store pakken – åpne jula – den helt ferske og uåpna og ubrukte jula!

17. desember

Juletrær til glede og besvær.

Et barndomsminne om undring og glede:

Tante og onkel hadde stort kjøkken, men lita stue. Jeg likte å være med tante på kjøkkenet når hun arbeidet med noe. Stua var mer til pynt. Der satt vi tett for å få plass når det var selskap. Men det jeg husker fra stua var juletreet. At det gikk an å ha et så lite juletre! Forunderlig. Siden det i grunnen ikke var noe plass til overs, sto det lille treet på en taburett ved siden av sofaen. Det var et dukke-juletre. Jeg kan fremdeles se det for meg. Det var som et lite under.

Tante hadde selvfølgelig syv sorter til jul. Kakeboksene sto oppe på loftet der det var kaldt; pent stablet under vinduet mot øst. Vi fikk ikke gå opp trappa aleine, for den var bratt og farlig. Men vi fikk kaker og saft ved kjøkkenbordet!

Tante hadde sirupsnipper – med mandel på. Det hadde vi hjemme også. Vi visste at mandler var dyrt, og at man ikke måtte sløse. Hjemme hadde sirupsnippene derfor bare en kvart mandel hver. Hos tante var det en hel halv mandel på hver snipp. Å julefryd; å sitte ved kjøkkenbordet og bite seg sakte innover fra hver av spissene på snippen mot en hel halv mandel!

16. desember

Juletrær til glede og besvær.

Et barndomsminne:

Far og jeg er på tur i skauen. Vi skal finne juletre. Det er ikke mer snø enn at jentongen klarer seg greit. Vi ser på mange trær, men far er kritisk. De er litt skjeve, litt glisne, ikke jevne helt rundt, litt for lyse i baret … Jentongen begynner å bli lei. «Der far! Det er fint!» «Ja, det var fint, men det kan vi´kke ta skjønner du. Det står sånn at det skal få bli ei stor gran.» Det skal ikke være enkelt. Vi skal finne skauens fineste tre, men det skal stå på et sted det ikke har så store framtidsutsikter! Jentongen forstår til fulle at dette ikke skal bli en enkel tur.

Vi fant et veldig fint tre til slutt; passe tett, passe høyt, grønt og frodig. Far hogg det ned. Vi bega oss på hjemvei. - Jeg var ikke glad. - Sikkert sliten etter mye tråkking, men det var ikke det. Jeg var lei meg for treet. Det fine lille treet var hugget ned. Det kunne aldri vokse mer. Det kom til å dø.

Treet gledet oss i stua i tre uker. Da sa de voksne: «Huff a mei å det drøsser!» Jobben var gjort. Treet havnet ute bak garasjen. Da våren kom lå det der, brunt og tørt, uten ei grønn nål. Jeg ble ikke med far for å hogge juletre så mange ganger. Likte ikke å se de fine små trærne bli hugget ned. De fikk et hektisk, men kort liv.

I år er det niende året vi ikke har juletre her i i stua vår. Følelser fra barndommen skvalper bak både det ene og det andre i liva våre. Å synes synd på juletrærne er min greie.

15. desember

Advent til glede og besvær.

Førjulskav og førjulsstrev:

Som noen kanskje forsto i går, kommer det noen førjulstanker fra meg framover. 
Liv Riiser skrev et litt ampert innlegg i Vårt Land for mange år siden. Der sa hun blant annet: «Like sikkert som advent, begynner noen å snakke om stillheten og ettertanken og julens egentlige budskap. Hører jeg én gang til noen som snakker om hva jeg egentlig burde ha gjort i stedet for det jeg gjør, så skriker jeg. … Den jobben jeg gjør for å få dette til, den vil jeg ikke ha skjenn for, men ros og anerkjennelse. Skryt vil jeg ha for detaljene jeg husker, gavene jeg pakker inn og maten jeg lager. Ikke dårlig samvittighet for at jeg ikke heller gjør noe annet.»

Hvor sitter ettertanken – i hodet eller i hendene – eller kanskje begge steder? Vi er kropp og sinn, hånd og ånd. Kan det tenkes at ettertanken i denne førjulstida særlig sitter i hendene? Hva som kommer først og sist av hånd og ånd i førjulskavet, kan vel variere. Noen ganger kommer ettertanken til hodet først, og så vil hendene gjøre noe julegreier ut fra det som er tenkt. Men oftere på denne tida tror jeg det er motsatt. Hendene ordner, skaper, baker, reier opp for gjester, henger opp lys og adventsstjerne og lager mat, og ettertanken i hodet kommer sakte krypende av det arbeidet hendene gjør.

Vi er en helhet. Det er ikke nødvendig i førjulskavet å opphøye hodet til noe mer egentlig enn hendene. Hvem som helst kan jo prøve om de vil: Sitte der med stillheten og ettertanken på julaften – uten alt det arbeidet hendene har gjort!

Så kav og strev med frimodighet, eller med Liv Riiser: «Strev har det vært og strev vil det bli – innimellom fest, fryd og ferie. … Signe strevet!»

14. desember

Advent til glede og besvær.

Å gå ut i spagat mellom advent og full julefeiring:

Jula er i full gang rundt oss. Den er tatt dyktig på forskudd. Det glitrer og skinner i julegater, julestjerner, lys ute, lys inne. I år ser jeg også flere pynta juletrær enn før inne hos folk allerede fra 1. desember. Og så har vi ikke kommet til tredje søndag i advent enda. Advent kjemper en allerede tapt kamp mot jula som eter seg utover. Jeg har vært med i hylekoret med sukk og klage: «Ingen kan vente på noe som helst lenger!» «Jula er brukt opp lenge før den har begynt!» Vi går aldeles ut i spagat.

I år har jeg tatt en bestemmelse: Tida er inne for å slutte å sukke over at jula tas på forskudd! Ikke mer syting! Kultur er noe som endrer seg. Julefeiringa har flyttet seg en hel måned fram på forholdsvis få år. Sånn er det med det. Så slutt å sukke! For dette kan du uansett ikke klare å gjøre noe med!

Jeg har bestemt meg for at når samfunnet rundt meg er pyntet og fint, vil jeg glede meg over lysene og pynten. Jeg vil velge å se positivt på at folk koser seg i en mørketid. Jeg er glad når jeg følger NRK Klassisk om dagen. De vakreste jule-verkene i musikkhistorien går ut over eteren i en hel måned og priser barnet som er født. De flotteste innspillingene av kjente og kjære julesalmer møter oss hver eneste dag. – Jeg vil være glad og ikke sur.

Men spagaten finnes jo der, for det er ikke lenger samsvar mellom samfunnets juleplassering og kirkeårets adventsperiode. Det er faktisk full kræsj. Hva skal jeg da gjøre med det? Jeg tenker som så: Det kan godt være forskjell på samfunnets valg og andre menneskers valg og MITT valg. Jeg behøver bare ikke sukke over at andre velger annerledes enn meg. Jeg selv kan holde fast på advent i mitt hus og i mitt sinn. Jeg kan vente med jula. Jeg kan spare noen goder til julaften. Jeg kan «tape mine kakebokser i tide,» som Kristin Solli Schøyen sier i boka «En kurv til min datter.» Jeg tror nemlig at kirkeårets forberedelsestid – advent – før festen tar til – er en klok sak. For å sitere Kristen igjen: «Til forberedelsene hører huskelister, seine kvelder og forsakelser. Å forvente henger nøye sammen med å vente. I forberedelsene vokser forventningene fram.» Fortsatt god advent!

30. november

Et yrkesliv er over. Nå begynner noe nytt. 

I dag har jeg hatt min siste arbeidsdag. Hjelpe meg så vanskelig det var å gå ut av kontordøra å låse etter seg!! (Dere som kjenner meg kan vel tenke dere at selvfølgelig gråt jeg. :)) Dette er en av de store overgangene i livet, tenker jeg. Det er en vemodig dag i dag.

Fredag i forrige uke var det «minnestund» for meg på avdelingen. Det ble en varmende og flott avslutning. (Se hvor fine rosene er nesten en uke senere!) Siden jeg har det faget jeg har, og vi nærmer oss den høytiden vi gjør, kan en liten omskriving av siste setning i juleevangeliet i Lukas, kap. 2 passe: «Jeg tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i mitt hjerte» :) Nå begynner noe nytt. Hva det blir vil vise seg. Men kanskje det kan hjelpe med et "programdikt"? Dette har vært et lite motto for meg de siste åra:

We didn’t see the seven mountains ahead of us. 

We didn’t see how they are always ahead, 

always calling us, 

always reminding us that there are more things to be done, 

dreams to be realised, 

joys to be re-discovered, 

promises made before birth to be fulfilled, 

beauty to be incarnated, and love embodied.

We didn’t notice how they hinted that nothing is ever finished, 

that struggles are never truly concluded, 

that sometimes we have to re-dream our lives, 

and that life can always be used to create more light.

. Ben Okri

21. november

Ting tar ikke bare tid. De tar slutt.

Høsten 1979 holdt jeg min alle første forelesning for studenter. Det var grunnfagsstudenter i kristendom. Jeg var skjelven av nervøsitet. 

Det har rent litt vann i havet siden da, og jeg har aldri fått et helt avslappet forhold til det å undervise, selv om det er det jeg har holdt på med et helt yrkesliv. Slik skal det vel være. Det ligger en uro og en spenning der som skal hjelpe en å yte sitt beste. 

21. november 2017 - i dag - holdt jeg min aller siste forelesning for studenter. (Men er ikke helt pensjonist ennå.) Sudentene var barnehagelærerstudenter som tar grunnutdanningen på deltid. 

Det har vært en litt rar dag. Det skal det vel være. Man bør vel både kjenne det og kjenne etter, når yrkeslivet går mot slutten. 

Både blomstene og alle de gode ønskene de sendte med meg, pakket jeg godt inn mot kulden. De første i beskyttende innpakning. De andre i hjertet.

11. november. Å plante et tre

De 7 frukttrærne vi plantet i oktober, har nå fått følge av 3 til. Samlingen vår er foreløpig komplett. Plutselig la noen bilder fra livet mitt seg pent etter hverandre, og sa meg noe om hvorfor jeg kjenner en ekte liten lykkefølelse, når jeg ser på de 10 små, nye frukttrærne. Jeg har gjort dette før!

På det første (uskarpe) bildet er jeg 1 1/2 år gammel. Jeg holder mor i handa. Hun holder et epletre. Far spar jord. Den lille familien planter det aller første epletreet på løkka som smått om senn skal bli til hagen rundt hjemmet vårt. Etterhvert ble det mange, mange frukttrær- ektra inntekt og mye arbeid. Så flyttet jeg fra hagen og trærne. 

Vi hadde ikke mer enn kommet i orden i den nye boligen vår her, før vi første våren (for snart 27 år siden) plantet 10 frukttrær. Det var den gamle gleden ved å høre til nær det som vokser og gror. (Bildet av trærne med snø på.) Det ble omtrent like mange år med disse trærne som med de første. Så flyttet jeg fra hagen og trærne. 

Nå ser jeg ut på 10 små nyplanta frukttrær igjen. En glede! Hvor lenge skal jeg få leve med disse? Ingen vet.

Du skal plante et træ

Du skal gøre een gerning

Som lever når du går i knæ

En ting som skal vare

Og være til lykke og læ. (Piet Hein)

1. oktober

I ettermiddag har jeg klippet ned 13 meter nyvevde matter. Tror det må være mer enn 25 år siden jeg klippet ned en stor rull med matter sist, så det kjennes godt og kjekt. Tusen takk til alle som har gitt meg utslitte olabukser!!!

Tenker mye på generasjonen før meg når jeg vever. Jeg vever for hobby. De vevde av nødvendighet. Da mor og far skulle sette bo i 1951, vevde mor alt de trengte av sengklær og håndklær - og duker. Det var vanskelig å få tak i stoff, men garn kunne de få. Bestemor fortalte at mor var en "reser" til å veve. Hun pleide å foretelle at "jeg rakk ikke annet enn å spole, og lage litt mat om dagen. Skyttelen fløy som et lyn, og det sa dunk, dunk, dunk omtrent uten opphold mellom slaga."

Siden ble det mest matter. I sammensetningen av farger og striper utfoldet mor fargesansen sin. Hun kunne "plundre" ei god stund med innslag som hun plukket opp igjen, før hun mente hun hadde et godt stripemønster som skulle gå gjennom mange meter. Da hørte det også med å vurdere om du hadde farger nok til å komme i mål med det du hadde begynt på. 

Da jeg flyttet på hybel til Oslo vevde mor matter til meg som var dristige i fargesammensetningen og veldig fine! Jeg hadde dem til de datt fra hverandre.

Bestemor hadde moro av å fortelle om da bestefar ikke kunne finne den rutete arbeidsskjorta si. "Å nei. Jeg trengte så veldig noen filler med fine farger, så den har gått i veven." Det hører med til historien at skjorta var godt brukt. Kragen var snudd og fillete for andre gang. 

17. september

Jeg er septemberbarn. Det 65-årige septemberbarnet gir dere et septemberdikt som vel ikke er så kjent, som takk.

September 

viser sommeren 

den siste ære 

og senker 

geitramsen på halv stang

Det forgjengelige 

skal gå over i 

uforgjengelighet 

og tyttebærlyngen 

legger gaver 

i offerskålen

Hvite alterduker 

brettes ut 

på fjelltoppene 

og alle trær 

legger ned krans 

av farget løv 

som 

til jord

skal bli

                                      Ole H Bremnes

12. september

"Hva var det kjekkeste du gjorde i dag, bestemor?" 

Det hender jeg får dette spørsmålet ved leggetid. Må gjerne tenke meg litt om. Kanskje fordi jeg ikke kommer på noe i farta. Jeg hadde kanskje ikke gjort noe som var opplagt kjekt. Å si "være med dere", blir ikke nødvendigvis godkjent. Det skal gjerne være mer konkret. Kanskje jeg må tenke meg om fordi jeg må prioritere. Hva var det kjekkeste? Det handler selvfølgelig om å samle på det gode og positive - se det - bli bevisst på det. 

Denne helga har jeg hatt spørsmålet med meg. Tur til hjemlig trakter for å besøke mor på sykehjemmet, er ikke nødvendigvis en "dagsvinner". "Hva var det kjekkeste du gjorde i dag?"
Fredag kjente jeg på verdien av å ha nær slekt. Jeg var glad for å ha brødre og svigerinner - en slekt jeg hører til og kan besøke.

Lørdagen var spørsmålet enkelt å besvare: Kvelden ga meg en stor musikkopplevelse. Vi to vestlendinger måtte ironisk nok til Larvik for å bli kjent med Edvard Grieg Kor fra Bergen. https://www.facebook.com/edvardgriegkor/ Når du våkner søndag morgen, og det første som stiger opp i bevisstheten er bildet av de åtte profesjonelle sangerne som synger Griegs Holberg suite, har du vært med på noe viktig. 

Søndag:"Hva var det kjekkeste du gjorde i dag?" Fordi jeg hadde spørsmålet med meg, kjente jeg takknemlighet over å enda en gang å få være til kirke, og høre en god forkynner preke over søndagens tekst. Kjekkest? Ja, kanskje, faktisk - i konkurranse med en ny stor konsertopplevelse. 

Så dro jeg til mor formiddag og ettermiddag og tenkte: Dette er ikke det kjekkeste. Ærlighet varer lengst. Hva er det da? Jeg har reist hjem igjen med et knippe positive små-minner: At mor og jeg hadde en god samtale om hennes barndom; at mor hadde glimt i øyet da hun ertet meg; at hun uttrykte at hun var glad for at jeg kom; at ... 

Samle på det gode - det positive - hver dag. Det kan være nok av mørke skyer både på verdenshimmelen og i den personlige horisonten. "Hva var det kjekkeste du gjorde i dag da?" Jeg må tenke meg om, så vet jeg det nok.

30. august

Breheimen er ville fjellet!

Siden fineværet holdt over helga, måtte vi ut på tur lørdag og søndag også. Det ble Breheimen. (Nørdstedalseter - Arentzbu tur/retur). Noen steder i Breheimen kommer uttrykket "ville fjellet" til sin rett. (Se bilde 1 og 2 - Harbardsbreen og Leirvatnet). Det er slik at når man er der mer eller mindre aleine, kan man føle seg veldig liten, litt forlatt og ikke så veldig langt fra litt redd. 

Da har man også fått utfordret angsten sin på veien opp. (Se bildet med skilt.) Finnes det særlig "villere" veier i Norge? "Ikke stopp langs veien. Du kan få et ras i hodet."(!) (Det er av naturlige grunner ikke bilder fra veien. Bjørg sitter helt stille, ser rett fram, puster rolig og har et inderlig ønske om at vi ikke møter andre biler ...)

Men noen utfordringer skal man ta. Det var en flott tur! Gjett hva vi gjorde søndag kveld? - INGENTING! Slitne!

28. august

Fineværet besøkte Sogn i forrige uke. Det måtte bli en kjapp fjelltur med en gang. Men med fineværet kommer kalde netter. På første bildet ses Hurrungane med Store Skagastølstind bakerst i bildet. Det er ikke til å komme fra: Tirsdag var det nysnø på toppane!
Neste bilde er samme fjella fra "baksida" på vei ned Utladalen dagen etter. Nysnøen er på å smelte ... Så kan vi vel få holde snøen unna en stund til, får vi håpe.

14. august

"Sanningi"

Arendalsuka er i gang; debatter, løfter, kritikk, halvsannheter, drøye påstander, rett, mindre rett - og så skal vi velge ... Jeg grunder på et dikt om dagen. Jeg mener det kanskje er Olav H Hauges kvasseste - og beste. Lykke til med å finne sannheten før stemmeseddelen puttes i valgurna.

Sanningi er ein skygg fugl,

ein fugl Rokk som

ferdast utanum tidi,

stundom fyre,

stundom etter.

Sume segjer ho

ikkje er til,

dei som har set henne,

tegjer.

Eg har aldri tenkt meg sanningi

som ein husfugl,

men um ho so vore,

kan du godt strjuka henne med fjøri

og ikkje jaga henne upp i ei krå

til ho snur ugleaugo og klør imot deg.

Andre held sanningi for

ei kald knivsegg,

ho er både

yin og yang,

ormen i graset,

og fuglekongen som lettar frå ørni

når hu trur seg høgst.

Eg har òg set

sanningi daud:

augo stod som på ein klaka hare.

7. august

Dette diktet av Hans Børli heter "Junikveld", men jeg har alltid tenkt at det passer når høsten nærmer seg og årene man har levd må telles på alle fingre seks-syv ganger. I dag har jeg tenkt på dette diktet.

Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på trammen.

Og alt vi ser har dobbelt liv,

fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt

av sunkne solefalls-riker.

Og blankt som en ting av gammelt sølv

er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt

av nykveikte blomsterkvaster.

Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,

- det er som om noe haster…

Å, flytt deg nærmere inn til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svimlende kort den stund

vi mennesker er sammen.

18. juli

Dagens gode gjerning. 
Telemarksekspressen stoppet på endestasjon Seljord. Passasjerene reiste seg. "Er det mange som skal til Dyrskuplassen", spør sjåføren. Det var alle unntatt en. "Då køyrer eg like godt bort", sier sjåføren. Dermed kunne jeg, for første gang på ørten Korsvei-festivaler, gå av bussen rett utenfor hovedporten. Gjett om sjåføren fikk mange takk og varme smil fra 10-12 passasjerer med ikke så lite bagasje!

23. juni

På en gjennomvåt, gjennomgrå St. Hans, med 13 grader ute, kan man kanskje like godt senke blikket. Der nede finnes det i alle fall små gleder. Disse liker sandkassa vår. De trykker seg tett opp til den og kryper oppi den. Karrige vekstforhold er satt stor pris på. Jeg blir like glad for å se dem hvert år. I løpet av en ukes tid nå skal hagen vår endevendes av en gravemaskin. Jeg planlegger noen krukker for disse som blir hjemløse. Oppi må det da være minst like mye sand som jord. Så er håpet å få gitt dem et nytt (karrig) hjem når forholdene stabiliserer seg igjen. 
"Markjordbær er smil til å spise."

Å få en hverdagsglede.

I dag hadde jeg mine aller siste undervisningstimer i en heltidsklasse på barnehagelærerutdanningen. Da vi var ferdig, ba studentene meg om å bli stående, og så fikk jeg denne kurven med te, lys og servietter, godteri, og med gode ord til. 
Ble jeg glad? Ja, veldig! Det er sjeldent i denne sammenhengen at studenter tenker på slikt; så uventet og overraskende ... så kjekt. 
Noen tenkte; noen gjorde noe med det; en førstelektor, som aner pensjonisttilværelsen i horisonten, fikk en melding om at hun var sett og satt pris på.
En enkel hverdagsglede. En stor glede!

Livet etter påske

Det er stille i huset igjen. Alle har reist hjem hver til sitt. Vaskemaskinen går, selv om det er helligdag i dag og. Andredagene må finne seg i slikt. I løpet av påska har jeg delt elleve små påskefortellinger med dere. Det har vært kjekt å gjøre det. Finr at noen - helt uten å ane det - ga meg inspirasjonen til å skrive. Med fine figurer på lån i huset, ble det jammen en enkel påskehage også.

Påskesalmer blir ofte i meste laget glade for meg. Derfor avslutter jeg "påskeserien" min med en annen sang jeg liker godt. Med ønske om gode hverdager etter påske:

Mot morgengry

Så kom du da til sist, du var en fremmed, en sagnfigur jeg hørte rykter om.

Så mange malte sine bilder av deg, du bar en annens bilde da du kom.

Vi trodde du var en vi kunne kjøpe, et navn å signe våre våpen med.

Vi bygget katedraler mot det høye, men du gikk hele tiden lengre ned.

Du er et barn som ligger på et jordgulv, du fryser om vi ikke griper inn.

Du hater vold, berører våre kropper, du byr de elskende på moden vin.

Du stiger ut av alle tomme graver, du er en vind som sier: det blir vår.

Du kommer som en flyktning over fjellet, du følger oss dit ingen annen når.

Du er den sang om livet som jeg glemte, den sannhet jeg forrådte, dag for dag.

Jeg svek meg selv; det speil jeg alltid gjemte bar dine brådyp, dine ansiktsdrag.

Kom nær til meg og bli hos meg. Det mørkner, kan hende lysner det en gang på ny.

Ditt liv skal bære meg; en svarttrost synger i nattetimen fram mot morgengry.

Ylva Eggehorn /Benny Andersson (1999)

Gjendiktet/oversatt av Hans-Olav Mørk.

Påskemorgen - det enkle

For 10 år siden: 
Hjelpe meg! Skal jeg ende opp uten påskedagsgudstjeneste midt i Spania, der det er messer til alle tider og nesten overalt?! De små landsbyene ligger tett der jeg går, men jeg har nå stått foran tre stengte kirkedører; ingen informasjon og klokka har passert elleve. Det lukter nystekt brød et eller annet sted, og jeg snuser meg fram til bakeriet. «Messe?» «Nei, ikke her, men oppe i nabolandsbyen.» Hun ser på klokka. «Om 25 minutter.» Så fort har nok den bakken sjelden blitt tilbakelagt med oppakning!

En landsens kirke og noen hus i en klynge. Jeg kommer inn akkurat da alle ser ut til å skulle ut. Fikk jeg feil tid? Nei, de skal starte med prosesjon. To små enkle, slitte plattformer skal bæres rundt kirken. Mennene og damene deler seg i to flokker. Damene med Maria går til venstre og mennene med den oppstandne Jesus går til høyre. En av damene stemmer i en sang, og de andre følger med. Bak kirken møtes de to små flokkene. Maria bøyer seg for Jesus. Sammen går alle tilbake til kirken.

Jeg har havnet i «gamle dager». Her sitter mennene på høyre side av midtgangen, og damene på venstre. Det er ingen prest her, men det er tre ungdommer som leder messen – ei jente og to gutter. Presten er vel opptatt på større og viktigere steder. Jenta leser evangelieteksten og taler. Det er også hun som deler ut nattverden. Brødet ligger jo ferdig innviet (konsekrert) av presten. Derfor kan hun gjøre det. Det synges, fordi noen stemmer i og andre følger opp. I denne vesle landsbyen er festgudstjenesten første påskedag helt selvgjort.

Over hele verden, på mange slags vis, feires påskedag i dag. Denne feiringen vet jeg at jeg kommer til å huske. 

GOD PÅSKE!

Påskeaften

Noen minner fester seg og blir værende. Det behøver ikke være de store hendelsene; noen ganger er det det stikk motsatte. Kanskje er det derfor jeg alltid husker påskeaften i Valdesalor på denne dagen. Jeg fortalte det i fjor også, men noen tåler vel en reprise.

For fem år siden: Jeg er på messe i kirken i Valdesalor - en bitte liten flekk på jorden. Det er påskeaften. De holder egentlig midnattsmesse, men klokka er bare åtte om kvelden. Det handler selvsagt om at presten skal være på et større og viktigere sted senere.

Kirken er påskepyntet. I morgen skal de bære sine to små plattformer gjennom byen i prosesjon. (Se bildet.)

Vi er tjue lokale damer, en mann (de andre spiller kort på baren), en gutt, fem pilegrimer og presten. Det er mørkt i kirken. Sammen går vi ut og presten tenner det store påskelyset fra et ildfat utenfor døren. Han bærer lyset inn igjen, og alle tenner sine små lys fra det store - akkurat som vi gjør hjemme i Norge på en påskenattsgudstjeneste. Sakte kommer lyset i den mørke kirken. Så leser de alle tekstene for denne spesielle kvelden - akkurat de samme tekstene som hjemme.

Valdesalor; en liten flekk på jorden - i kveld, påskeaften - små flekker over hele jorden - de gjør akkurat det samme - akkurat denne spesielle kvelden. "Jeg er verdens lys." "Kristus er oppstanden." "Ja, han er sannelig oppstanden!" - Over hele verden - akkurat nå denne kvelden - også i Valdesalor...

Bildet: Niño Jesus i Valdesalor.