"Hva er mine år, ..."

På en strålende fin, men kald dag, har vi fått være med å gå en gammel vei vi ofte gikk da ongane var små. Det er mange, mange år siden sist, og jeg måtte se etter i albumet da jeg kom hjem.

Litt vemod ved synet av bildene fra den gang, blandet seg med en strofe av Thomas Kingo som kom opp i hukommelsen: "Hva er mine år, som smygende svinner og snikende går?"

På bildene fra den gang (1986) er mor og far omtrent like gamle som vi er nå. Det er bare gamlevegen som er noenlunde den samme.

Så gjelder vel fortsatt bønnen: "Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjerte." Takk for en fin dag!

"Man må ha et ritual"

Etter en hektisk familiepåske og en lang ferie, kom «Sandra-duken» endelig på spisebordet i dag; farlig seint, men den skal ligge der lenge – helt til første søndag i advent.

Jeg har noen ritualer. Ett av dem handler om duker og om glede. To fine, glade vårduker må vente i skuffen fra første søndag i advent til første påskedag. Da (eller av og til litt senere) henter jeg dem fram. Det er en glede hver vår å legge den vakre «Sandra-duken» på spisebordet, og vite at der skal den ligge til første søndag i advent; enten våren, sommeren og høsten blir slik eller sånn. … og da tenker jeg selvsagt på Sandra.

På salongbordet legger jeg samtidig vårduken med broderte hestehov og blåveis som jeg fikk av tante Ester for mange, mange år siden. Den får ligge der hele våren. Så tenker jeg på min gode tante som jeg satte sånn pris på, og som var så grei med oss «tante-ongane» i alle år.

Betyr det noe? Kristin Solli Schøyens bok «En kurv til min datter» handler om dette. Der skriver hun noe som har blitt viktig for meg: «Denne boken handler om de små tingenes betydning for den store sammenhengen. Om den lille timens betydning for dagen og den lille dagens betydning for livet. … Det handler om å lete etter de små tingenes betydning, slik at vi kan bruke dem når vi står midt i de store tingene i livet. Det handler om kunsten å forberede små tider som kan tåle tyngden av de store tidene når de kommer.»

I boka «Den lille prinsen» av Antoine de Saint-Exupéry møter prinsen en rev. For å forstå reven, må vi vite at han har en stor glede – hønene nede på åkrene – og en stor sorg – jegere. Prinsen vil gjerne ha reven til venn, men reven sier at da må de gå systematisk til verks. Han mener blant annet at de må møtes til samme klokkeslett hver dag, så hjertet hans kan begynne å danse en times tid før det. «Man må ha et ritual», sier reven. Prinsen vet ikke hva et ritual er, og da forklarer reven: «Det er det som gjør én dag annerledes enn alle andre dager, og én time forskjellig fra alle andre timer. Jegerne mine, de har et ritual, for eksempel. Hver torsdag danser de med de unge pikene i landsbyen. Derfor er torsdagen en slik deilig dag! Jeg kan gå helt ned til åkrene. Men hvis jegerne danset når som helst, så ville alle dagene ligne hverandre, og jeg hadde ikke noen fridag i det hele tatt.»

Så lykke til med de viktige hverdagsritualene!

Påskedag

26. mars 2016:
Jeg har bestemt meg for å legge ut en del innlegg fra Facebook her, for å ha dem på et sted.
Her er det niende:

God påske! Et påskedagsminne:
På vandring alene gjennom Spania. Påskemorgen. Bekmørkt. Jeg er grytidlig på veien etter ei kald natt på ei treningsmatte i garderobeanlegget på idrettsplassen i Valdesalor. Vil så gjerne nå påskedagsprosesjonen i Cáceres. Det er bare 12 km å gå. Det er bitende kaldt. Fingrene blir valne og umedgjørlige, men sakte, sakte kommer lyset og varmen – og sola – ei skikkelig påskesol!
Stopper på et høydedrag halvveis, med utsikt til Caceres og spiser et stykke ost, litt brød og en slump med vann som jeg har igjen i sekken. Går tvers gjennom en stor flokk med sauer på flere hundre dyr som er på vei til beite.

Jeg når fram i tide. På Plaza Major i Cáceres siger det på med folk. Det må være flere tusen etter hvert. Vi står tett og venter. Så hører vi musikkorpsa og ser flåten med Maria komme inn på plassen fra venstre side. Hun er kledd i hvit kjole, fargen for glede. Fra motsatt side kommer flåten med den oppstandne Jesus. Også han er kledd i hvitt. Midt på plassen møtes de. Folk er helt stille. Så bøyer Maria seg for sønnen sin – hele flåten! Hundrevis av ballonger går plutselig til værs mot en knallblå himmel. Folk jubler og klapper. Musikkorpsa spiller opp en glad melodi og så ”danser” flåtene med Maria og Jesus på Plaza Major i Cáceres, og flere tusen mennesker nynner og svinger med! Noe slikt har vi ikke i Norge…

Så er jeg på veien igjen. Det er fremdeles første påskedag. I handa har jeg Norsk salmebok. Den har jeg båret på i tre uker bare for denne dagen. Jeg går og går og synger og synger alle de vakre, kjente, kjære påskesalmene våre. For noe slikt har de ikke i Spania…

Påskeaften

26. mars 2016:
Jeg har bestemt meg for å legge ut en del innlegg fra Facebook her, for å ha dem på et sted.
Her er det åttende:

Et påskeaftenminne.
Hver påskeaften de siste fire åra har dette minnet dukket opp like trofast som denne dagen. Jeg var på vandring alene tvers over Spania, og hadde stoppet for dagen på en ørliten plass. Fra bloggen min:

"Jeg er på messe i kirken i Valdesalor - en bitte liten flekk på jorden. Det er påskeaften. De holder midnattsmesse, men klokka er bare åtte om kvelden. Det handler selvsagt om at presten skal være på et viktigere sted senere. Kirken er påskepyntet. I morgen skal de bære sine to små plattformer gjennom byen i prosesjon.

Vi er tjue damer, en mann (de andre spiller kort på baren), en gutt, fem pilegrimer og presten. Vi går ut av kirken og tenner det store påskelyset fra et ildfat utenfor døren. Så inn igjen, og alle tenner sine små lys fra det store - akkurat som hjemme. De leser alle tekstene for denne spesielle kvelden - akkurat de samme tekstene som hjemme.

Valdesalor; en liten flekk på jorden - påskeaften - små flekker over hele jorden - akkurat det samme - akkurat denne spesielle kvelden. "Jeg er verdens lys." "Kristus er oppstanden." "Ja, han er sannelig oppstanden!" - Over hele verden - akkurat nå denne kvelden- også i Valdesalor..."

(Bildet:) Niño Jesus i Valdesalor

Langfredag

25. mars 2016:
Jeg har bestemt meg for å legge ut en del innlegg fra Facebook her, for å ha dem på et sted.
Her er det syvende:

Å løft ham sakte Løft ham sakte ned

Du smertenes mann Mitt hemmelige alter
Hugget i dødens marmor lyser du i verdens mørke
Svøp ham i det dyre lin Vær varsom løft Ham sakte
Hans dyre lemmer i vår hånd Hans dyre lemmer
Høy er hans fred Høyt lyser nattens stjerne
Nå synker vindene Nå segner tall og tegn
De bleke lemmer Hans pannes skumringslys
Å svøp ham i det dyre lin Han er vår fred løft sakte
Å løft ham sakte ned Vår Herre og vår Gud vår bror
Min Jesus løft Ham Løft ærens konge sakte ned
Å løft ham brødre Guds frø er sådd i Adams jord.

Å løft ham sakte Løft ham sakte ned.
Arnord Eidslott
Maleriet: Rogier Weyden

Påskeegg

24. mars 2016:
Jeg har bestemt meg for å legge ut en del innlegg fra Facebook her, for å ha dem på et sted.
Her er det sjette:

Ja, ja ... Sånn går det når mellomgenerasjonen blander seg i påskeeggmalingen.

Kvinnehåndverk

7. februar 2016:
Jeg har bestemt meg for å legge ut en del innlegg fra Facebook her, for å ha dem på et sted.
Her er det femte:

Veven min har stått med ny renning halvveis på i månedsvis. Jeg våget ikke ha ansvaret for å sveipe på 30 meter renning til filleryer når det kom til stykket. Kunnskapen føltes for fjern og for liten. I går fikk jeg hjelp av en "proff" kollega, og nå er alle 30 meterne nydelig på plass. Så er det bare å gå løs på hovlingen og få tredd alt gjennom skjea igjen.

Siden kollegaen min har greie på vev, hadde jeg også vært på løa og hentet fram noen representative sekker fra min svært store samling av ullfiller etter svigermor. (Se eksempler på bildet.) Jeg håpet jeg kunne få noen råd om hvordan jeg kan bruke dem. Svigermor samlet avklipp fra kåpeproduksjonen på det som en gang var Vatne konfeksjonsfabrikk. Mye ligger også i nøster - ferdig klippet.

Hvorfor kan jeg å veve? Jeg har lært det grunnleggende av mor - som var dyktig. Hvorfor har jeg en stor samling ullfiller? Fordi svigermor samlet. Så har jeg tenkt på mor og svigermor det siste døgnet, og meditert over kvinnehåndverkets status i dag - eller mangel på sådan. Du kan gå på bruktbutikker og auksjoner og betale ganske mye for arbeider i tre - laget av menn. De samme stedene kan du kjøpe håndarbeider - av og til med svært godt utført håndverk - laget av kvinner - for nesten ingenting.

I kvinnekampens hete, i arbeid for likestilling, har ikke så få "snakket ned" det formødrene våre brukte tid og krefter på. Det hjelper ikke at de var dyktige og det de drev med var vakkert gjort. Var det nødvendig?

Kollegaen min så mange muligheter, og jeg har fått gode råd. Så får vi se om det en gang blir filleryer som kan minne meg om mor, svigermor og andre formødre.

"Foringstid"

8. november 2015:
Jeg har bestemt meg for å legge ut en del innlegg fra Facebook her, for å ha dem på et sted.
Her er det fjerde:

Et sønne-sitat: "Den gammeldagse bestemora satt ved kjøkkenvinduet og så på småfuglene på fuglebrettet. Den moderne bestemora tar nærbilder av småfuglene på fuglebrettet." 
I går satt de på verandaen, kikket inn med hodet på skrå, og hakket på vinduet. De mente det var tid for å ta dem på alvor. I dag er de i full aktivitet på brettet. Å si at de er venner og vel forlikt, er å ta for hardt i. Her utfolder kampen for tilværelsen seg. Kjøttmeisene er sjefene på brettet. (Bildene er ikke tatt i dag.)

Sein høst i fjellet

7. november 2015:
Jeg har bestemt meg for å legge ut en del innlegg fra Facebook her, for å ha dem på et sted.
Her er det tredje:

Seinhøstes, vakker dag i fjellet, men svært forskjellig fra en dag med skarp, klar luft.

Bursdag

15. september 2015
Jeg har bestemt meg for å legge ut en del innlegg fra Facebook her, for å ha dem på et sted.
Her er det andre:

"Hva tenker du", spør skriveboksen her. Jeg sitter ved kjøkkenbordet. Det er bursdagen min. Jeg er 63 år. Har lest gjennom alle gratulasjonene her - sakte - og sett dere for meg i tur og orden. Kjekt! Takk! Jeg har vært med studenter i hele dag, så full fart hjem å lage middag til Kjell og tre venner. Nå putrer det en kjele med plommesyltetøy på komfyren, for jeg fikk en liten kasse plommer, et par kilo tyttebær og en hjemmestrikket vaskeklut i presang. Slik er det å bo i Sogn. Septemberbarn kan oppleve den gleden å på førsteklasses plommer i gave.

«Hva tenker du?» Jeg tenker at jeg er heldig; har helse; makter fortsatt å forholde meg til 20-årige studenter; har slekt og venner, ikke minst tantebarn, som gratulerer meg med dagen. I helga hadde vi besøk fra Bergen og Spjelkavik. Det er kjekt. Så får man tåle noen bekymrede våkenetter for «kirken og verden» og andre sider ved tilværelsen.

De som er født på våren har så mange flotte vårsanger å ta av når de skal jubilere. Vi septemberbarn har ikke det, men en av sangene far sang på var en septembersang, og med to kilo tyttebær med sølv-sløyfe på i kjøleskapet, er det kanskje dagen for å sette den gamle sangen inn her som hilsen fra et av de «mogne bæra».

Tyttebæret oppå tuva
voks ut av ei liti von
skogen med si grøne huva
fostrar mang ein raudleitt son.

Ein gong seint om hausten lagde
liten svein til bærskogs ut.
“Raudt eg lyser”, bæret sagde
“kom åt meg, du vesle gut.

Herifrå du må meg taka
moge bær er utan ro.
Mal meg sund, at du kan smaka
svaledrykken av mitt blod!

Mognar du, så vil du beda
just den same bøn som eg.
Mogen mann det mest må gleda,
bort for folk å gjeva seg”.

Aasmund Olavsson Vinje

Ku i veien

2. sept 2015
Jeg har bestemt meg for å legge ut en del innlegg fra Facebook her, for å ha dem på et sted.
Her er det første:
Da vi sto på Vikafjellet på mandag, med ei ku som ikke så noen grunn til å flytte på seg foran bilen, tenkte jeg: Tenk så flott å bo slik at dette kan bli en del av opplevelsen når man skal kjøre hjem om kvelden - vente på at ei ku skal flytte på seg, så vi kan kjøre videre!