Kinn

Kinn; ei øy vest i havet. Bestemors første ektemann kom derfra. Forlovelsesringen han ga henne i 1917 har fast plass på min venstre ringfinger. Nå har jeg endelig vært der. 
En håndfull fastboende på en smal, grønn brem i lé på innsida av øya. På utsida mot havet, helt aleine, ei vakker steinkirke fra 1100-tallet. Fortsatt i bruk. Fortsatt nye graver rundt. Kinnaklova - et særmerket naturfenomen og seglingsmerke. Kystnatur. Ingen biler. Sauer ute hele året. Fin DNT-hytte å bo i i gamleskulen. 
Mannen min sendte en sms til ongane våre med ca denne teksten: "Mor dykkar har forelska seg i Kinn. Eg veit ikkje om eg får ho med meg herfra." 

5 år siden far døde

I dag har jeg lyst til å minnes far. Jeg setter inn det jeg skrev i julebrevet mitt i desember det året han døde. Jeg skrev om «faren min», om alle de viktige tinga han lærte meg. Her er teksten:

«Av de store tingene, har han på forunderlig vis lært meg grunnleggende respekt for menneskeverd og likeverd gjennom måten han hjalp folk på. ”Det gå`ke an at…”, eller ”det er for gæ`li at…”, og så var han i gang. For far var livet en alvorlig sak, som man skulle bruke ordentlig – ikke tøyse bort på tull, fritid og latskap. Han har lært meg hva ansvar er. Det var bra han helligholdt hviledagen så strengt, ellers ville han arbeidet med noe bestandig.

Han har lært meg å stille opp for mine, slik han og mor alltid stilte opp for oss, men han har også lært meg at det kan være krevende å være barn av en far med høye idealer – som levde som han lærte. Det var ikke alltid enkelt å være uenig med ham, gjøre andre valg enn hans, og gå andre veier.

Men det er særlig alle de små tingene jeg har tenkt på: Han kunne så mange morsomme regler, småvers og uttrykk, og jeg var så glad i å lære dem. I år vet jeg hva som må skje den morgenen jeg står opp og ser den første snøen ligge over plenen. Da må jeg stille meg opp ved vinduet og deklamere som far pleide å gjøre, for nå kan ikke han gjøre det mer:

”Ja nu har det snedd i hele natt,
og nu er det hvitt over marker og kratt,
og nu kan vi kjøre i skog og på hei.
Den saken er grei.
Du Ane, hvor er vel skinnluen min,
og lovottene med tommeltott på,
forleden dag på loftsgulvet lå?
Ja visst gjor` de så.”

Jeg kan ofte se hva slags dyr som har løpt eller gått over snøen. (Det er forskjell på dyrs løpespor og gåspor.) Jeg lærte det på skiturene med far. Kanskje kan jeg også fortsatt skille på ulike typer lort i skogen, og se hva slags dyr som har vært der. Far viste oss det når vi var på skogstur. Jeg kan finne himmelretningene når jeg ser plasseringen av ei maurtue. Far var ivrig etter å forklare og lære oss det. Jeg vet stort sett hva slags trær vinden suser i, og hvordan beveren arbeider når den lager demningene sine. Forhåpentligvis kan jeg fortsatt spikke en seljefløyte, for nå må andre enn far lage dem. På de lange vandringene mine i Spania er jeg opptatt av landbruket langs veien; jordsmonn, dyrkingsmetoder, vanning, vekster, tørke... Jeg vet at jeg hører til nær jorda. Far har plassert meg der.

Når jeg har gjødsel på plenen, har jeg alltid tenkt på far. Som lita jente lærte han meg hvordan man skal ”så” på gamlemåten. Han gikk med stor bøtte på armen, og jeg ved siden av med ei lita bøtte. ”Nei, ikke sånn, Bjørg. Se her. Lita bue til venstre, stor bue til høyre. Lita bue til venstre, stor bue til høyre. Sånn, ja! Det var bedre.” Kanskje kan jeg til og med klare å pode et frukttre, hvis jeg fikk alt som skal til. Jeg likte å gå med ham i hagen når han podet, og han likte å forklare hvordan det skulle gjøres.

Bare småting og bagateller? Ja, kanskje. Men jeg velger å se det slik Kristin Solli Skøyen gjør: ”Ting var deler av en sammenheng som ga dem en betydning mye større enn tingen selv.” Det handlet om de små tingenes betydning for den store sammenhengen. Om den lille timens betydning for dagen og den lille dagens betydning for livet. ”Det handler om kunsten å forberede små tider som kan tåle tyngden av de store tidene når de kommer.”»

Takknemlighet

Barbro Raen Thomassen skriver om takknemlighet. At den er en viktig motvekt mot konsumsamfunnet.
"Den som er takknemlig setter pris på livets enkle frie gaver: vennskap og ensomhet, bevegelse og hvile, sommerens overflod og vinterens tilbakeholdenhet, sol og regn, varme og kulde. Den som er takknemlig er tilfreds. ... Tilfredshet er det motsatte av å trenge mer."

Så siterer hun "den gode gamle kulturradikaler og Profil-forfatter Einar Økland". Da han ble 70 år uttalte han følgende i et intervju med Bergens Tidende: " ... eg hemnar meg på verda ved å seie at eg er fornøgd. Alt dreier seg i dag om å krevje sin rett, krevje meir, så eg har tenkt at det slemmaste eg kan gjere er å vere glad og takksam." 

I høst fikk barnebarna være med ned på gartneriet og ta ut hver sin pose blomsterløk. Så var de med og fikk dem i jorda. Lenge har jeg trodd at den harde vinteren hadde tatt knekken på dem, men her er de!

På øret har jeg lyden av Vårsøg: "at e får levva slik ein somar te." - takksam -

No skin det sol e høgste Svealiå.
No bli det vår, det kjenne e so vel.
De søng så trongt kring alle dalasiå
å synnåvinn han kjem å gjer me sel.

Når sommarn kjem, da bli det fint e fjellå,
da ska e dit å hør kår bekkjinn søng,
å kliv te topps e brattast berjestellå
å vea tort å tåg å tåbærløng.

E kjenne lokt tå gras kring alle haua,
å sola skin, å bjøllåin kling så kløkt.
Å tjønninn legg så blank der e ska laua
me berg ekreng, der e kainn sol me trøkt.

Å du, å du, kår sårt å sælt e stoinna,
når sola skin frå kvite høgdå ne.
Da væt e vår’n han e kje lenger oinna
at e får levva slik ein somar te.

Da væt e vesst at bekkjinn legg å venta
poinn kalle isa me så sval ein drekk.
- Når hausten kjem å sistkveldskløva henta,
da ska e takk for sommarn så e fekk.

Refleksjoner 1

For tida leser jeg for tredje gang, sakte, bit for bit, Barbro Raen Thomassens bok "Som liljene på marken - om å leve enklere." Der er mye vakkert, matnyttig og ettertenksomt. Boka er også full av sitater fra andre. Jeg får lyst til å dele med noen. Så her er det innledende sitatet i boken. (Kanskje det kommer flere.)

"Att syssla med små ting på ett stort sätt"
Pär Lagerkvist

Første påskedag

God påske!

(Norsk kunst: Henrik Sørensens oppstandne Kristus i Linköping domkirke 1934. Sversk poesi: Anders Frostenson 1968)

Kornet har sin vila djupt i frusen jord, 
är ej dött, det väckes av ditt skaparord.
Kärlek från Gud, åt allting ger du liv.
Kärlek med ditt ljus kom,
kom och hos oss förbliv.

Han var vetekornet, låg i jordens djup.
Han stod opp en påskdag, lever bland oss nu.
Aldrig en sol har lyst så stark och klar.
Kärlek med ditt ljus kom,
kom och dröj hos oss kvar.

Väntande på värme vilar rot och frö,
vet att våren kommer. Varje träd och ört
brister i blom på sin bestämda tid.
Kärlek med ditt ljus kom,
kom och hos oss förbliv.

Langfredag

(Bilde: Giotto 1306. Dikt: Arnold Eidslått 1980)

Å løft ham sakte Løft ham sakte ned

Du smertenes mann Mitt hemmelige alter
Hugget i dødens marmor lyser du i verdens mørke
Svøp ham i det dyre lin Vær varsom løft ham sakte
Hans dyre lemmer i vår hånd Hans dyre lemmer
Høy er hans fred Høyt lyser nattens stjerne
Nå synker vindene Nå segner tall og tegn
De bleke lemmer Hans pannes skumringslys
Å svøp Ham i det dyre lin Han er vår fred løft sakte
Å løft ham sakte ned Vår Herre og vår Gud vår bror
Min Jesus løft Ham Løft ærens konge sakte ned
Å løft ham brødre Guds frø er sådd i Adams jord

Å løft ham sakte Løft ham sakte ned

Rydde i en barndom

Å rydde et barndomshjem er en vandring i minner. «Husær du…». «Det var den gangen da …». «Den hadde jeg på meg den vinteren …». Noe kastes uten at det koster noe. Mens andre ting blir det verre med. Du står der med et eller annet verdiløst i hendene og vet at dette klarer jeg ikke å kaste. Noen ganger kommer tårene til og med når jeg skal fortelle historien bak en ting eller et plagg.

En av de verdiløse tinga som kommer til å få plass i en eske merket «Nostalgi», er denne jakka. Klarer ikke å kaste den. Jeg vet at jeg har den på meg på skolebildet fra 1. klasse, men det kan jeg ikke finne i farta.

Hva er det med den utslitte jakka? Kanskje nettopp det at den er så grundig utslitt. Det er strikket nye vrangborder på armene (og skjøtt på litt på lengden med det samme). Den er stoppet på albuene. Jakka har nesten gått fra hverandre rundt halskanten. Det er sydd sammen igjen. Knapphullene er reparert.

Bestemor strikket den til meg. Mønsteret er bordene på Vestfoldbunaden. Mor strikket mye, men bestemor strikket kanskje enda mer til oss. Vi fikk ikke nytt i eninga, men hvorfor er denne jakka så gjennom utslitt? Jeg har prøvd å huske, men vet ikke. Var det et uttrykk for trange tider? Eller ble den så oppbrukt fordi jeg var glad i den og ikke ville slutte å bruke den? Det siste er vel ikke usannsynlig, siden jeg står her og vet at i søpla havner den ikke – ikke i denne omgangen.

Barn av 50-tallet. Et tidstypisk dikt (som riktignok kom ut allerede i 1938) har stadig dukket opp i tankene i denne prosessen; Einar Skjæraasens «Onga våre». Tankene i det andre verset var vel typisk for vår foreldregenerasjons tanker om oss – ongane. Hvordan har det preget oss, tro?

To onger er jeg far til,

to onger er du mor til-

Å hurra på jorda,

det er vårt mesterverk!

Ei blåøid lita jente —

en lystig liten bror til.

Å hurra på jorda,

ei skjorte og en serk!

Vi sto i og vi strevde,

og det gikk så som så, san.

Men kunnde onga rekke

litt lenger enn vi rakk,

og kunne det gå be`re

for Vesla og for Påsan,

så hurra på jorda

og gu`sjelov og takk.

Vakre skjell

Jeg vet at det er årstiden for hvite vidder og sol og snøklokker i husveggen. Likevel: Jeg har allerede samlet årets vakreste skjell - tror jeg. Noen av oss vokser aldri fra det. Disse ble samlet med tova votter på tidlig i denne uka.

Når generasjonen over oss tynnes ut.

Glimt fra en tur til Nederland.
På iskald tur til Nederland for å minnes tante som døde i september. Skal ta farvel med henne, byen hun bodde i og landet. Har startet i Amsterdam. Fem og en halv time på Rijksmuseum i dag. Om vi har vært der en del ganger, er det en glede å se igjen Vermeers Melkepiken og mye annet. Det varmer i kulden.

Hvorfor ta farvel med Nederland? Kan vi ikke reise hit når vi vil? Jo, men fram til nå har det i mange år vært en ting vi har gjort hvert år fordi tante var her. En epoke er over når tante ikke er her mer. Det faktum ba om en avslutningsmarkering. Ting tar slutt. Å kjenne på at det er slik, er kanskje viktig.
Så nå er vi på vei mot sydvest med minner fra Amsterdam om Van Gogh, trange gater, kanaler og konserter i Concertgebouw i bagasjen. Det regner ...

"Det er ei gåve å bli kjende med eit anna land gjennom ein slektning", sier mannen min. Sykkelen han har lånt "i alle år" sto klar da vi kom hit. Vi døpte den "pastoralekspressen" en gang i tiden. En stor og tung sak som går stødig framover. Min er bedre. 

Så gjør vi som vi har gjort "i alle år", sykler over flate landskap, på diket langs havet, gjennom de små landsbyene. Eplekake og varm drikke så vi klarer hjemturen. Medvind den ene veien og motvind den andre - alltid vind. Tilslutt kom regnet - en time før vi var tilbake.

Flott og avslappende og fullt av store opplevelser??? Nei. En dyp glede over å gjøre de tinga man har gjort så mange ganger før? Ja. Vi mennesker er rare. Tåka kryper over stranda utenfor. 

Ingen er her i leiligheten og forteller oss hvordan vi EGENTLIG bør gjøre ting. Generasjonen over oss tynnes ut. Det er bare en tante igjen av fem søsken. Snart er vi eldst.

"Will you come back to Netherland?" "Maybe not." "So this is sort of ending a story?" Vi sitter på kjøkkenet hos tantes grandnevø og gode hjelper i 25 år. "Yes, a good way of saying it, ending a story."

Vi har gjort de kjente tingene. Vi har sittet i tantes leilighet (som er merkelig tom uten henne) og snakket om minner over flere generasjoner, fra våre egne barn til generasjonene før oss. Vi har reflektert over alderdom og død og liv som er levd. Nå flyter flate landskap forbi togvinduet. "We have ended a good story." Farvel til Nederland.

Første juledag

Første juledag er en av de store høytidsdagene; en god dag. Så lenge bestemor og bestefar levde, møttes mor og søsknene hennes med familier hos dem på første juledag. Da jeg var barn, tenkte jeg aldri over at de hadde lite plass. De hadde jo et helt hus og en stor hage. Etter jeg ble voksen, har det gått opp for meg at rommene ikke akkurat var mange og store. Det var kjøkken, stue og soverom; utedo og en dusj i kjelleren.

Kjøkkenet var romslig. Det er et av de beste rom i min barndom, men det får jeg skrive om en annen gang. I stua var det plass til to lenestoler, en divan, og et salongbord. Ved veggene var det i tillegg et lite bord med radioen på, ei lav bokhylle ved den ene lenestolen og et lite bord med blomster. Det lå et teppe midt i stua som dekte det meste av fritt gulv. Jeg husker at tanta mi ble så overrasket da hun arvet teppet og la det på gulvet hjemme hos seg selv. Der ble det bare et lite teppe under salongbordet.

Soverommet var mye mer enn soverom. Der sto bestemor og bestefars høye seng – 120 cm brei, maks. Så var det en divan som vi barnebarna sov på når vi var på ferie en og en. Ved langveggen ved siden av vinduet sto den store grønne drakista, og i kroken sto bestemors syskrin. Midt på gulvet sto spisestua. Den hadde bestefar laget selv – bord og stoler. Han var en flink snekker.

Hvorfor forteller jeg alle disse detaljene? Jeg vil tegne et bilde av disse små rommene der det var plass til så mange folk og der det ble feiret så mange store anledninger. I disse to rommene var det feiret, før vi barnebarna kom til, både konfirmasjoner og brylluper. Alle var der på fødselsdagene, og så var det altså første juledag …

Vi var sytten; bestemor og bestefar, syv barnebarn, barn og svigerbarn. Bestemor kjøpte til deler til penserviset sitt etter hvert som vi kom til. Det skulle være til alle. Når spisebordet var dratt ut med lemmer i, var det plass til oss alle, men da var det heller ikke mer gulvplass. De yngste var skaret oppe i dobbeltsenga ved bordkanten. (Senga var passe høy. Det var stas å sitte der og spise.) Noen satt på feriedivanen ved den ene bordenden, der vi barnebarna sov når vi var på besøk. Det måtte helst være noen voksne som satt der, for der var det litt høyt opp til bordet. Barn måtte sitte på puter. Resten var det stoler til. Så ble det servert stek med surkål og poteter.

Onkel (svoger) har fortalt – med et smil – at han irriterte seg litt over viltre onger i dobbeltsenga under middagen. Kunne ikke foreldrene holde litt styr på dem! Blanke lakksko med spenner hektet seg i bestemors fine sengeteppe. Flekker ble det nok også.

Å «rusle litt rundt» etter middagen, var det ikke snakk om. Redningen for oss barna var at tante og onkel bodde ovenpå. Det var vårt fristed. Vi stakk fort opp dit, hadde med noen av julegavene våre og lekte der oppe – herjet litt også kanskje … (En av onklene sov alltid middag der oppe etter middagen, i tante og onkels dobbeltseng.)Selvfølgelig var det et styr. Selvfølgelig hjalp døtrene til (våre mødre og tanter). Selvfølgelig ble bestemor veldig sliten med alderen.

Bestemor og bestefar døde med fire måneders mellomrom i 1977. På slutten var bestefar dement, og mistet språket. På høsten det siste eller nest siste året de levde var en av døtrene hjemme og hjalp bestemor litt. På kjøkkenet snakket hun og bestemor om jula og første juledag. Det var kanskje best å ikke samles? Det blei kanskje for strevsomt? Kanskje de skulle la være å ha juleselskap dette året? Så blir de oppmerksomme på bestefar som sitter i lenestolen sin i stua. Ingen ord. Bare tårer som renner. Bestefar gråter. – Det ble juleselskap på Veldre første juledag som vanlig. 

24. desember

Det er tidlig ettermiddag på julaften. Vi tre ongane er pynta og klare. Treet har mor og vi pynta på formiddagen. Nå venter vi på at far skal komme hjem fra arbeid. Vi skal til fars tanter og onkel. Det er kjekt å reise dit. Det er da det blir jul. Når far har kommet, reiser vi.

Nå når jeg tenker tilbake, lurer jeg på hvordan vi kom oss dit før vi hadde bil. Far fortalte at han hadde vært der på besøk på julaften i alle år, unntatt ett. Jeg tror det var det året han var i militæret/Tysklandsbrigaden. Kjørte vi med bestemor og bestefar? Satt vi baki Standard´n? Jeg husker ikke. Det er ingen å spørre lenger. Hvorfor spurte jeg ikke mer mens det var tid!

På gården til tantene og onkel er vi innom i stua en tur og ser på juletreet, men det er på kjøkkenet det foregår. Det lukter godt. Tante har dekket det store langbordet. Der er alt mulig godt til et brødmåltid. Også er det bløtkake. Egentlig er vi ikke så begeistret for tantes bløtkake, for hun har ikke sukker i kremen. Men det er også slik det skal være her på julaften. Mange er innom. Det dugger på vinduene. Folk kommer og går. Det er fullt rundt langbordet.

Det er gammeldags på kjøkkenet; det store kjøkkenbordet; benken under vinduet der det er plass til mange; de blå skapene med rare lukkemekanismer; kjøkkenbenken; de små hyllene med pynteting og blondekanter; grua; vannbøttene ved den store komfyren; hylla i hjørnet med vaskevannsfatet og bøtta under for skyllevann. Det er et godt kjøkken å være i.

Når klokka nærmer seg fem, går vi ut på trammen. Hvis vinden er riktig, hører vi klokkene i den nærmeste kirka ringe jula inn. Da er det på tide å reise hjem hver til sitt og fortsette julefeiringen.

-----------------------------------------------------------------------------------

Oldemor. Langt bak blant de litt uskarpe, aller første bilder i hukommelsen, ser jeg henne sitte i stolen sin i stua på denne gården. Hun har et vennlig smil. Når jeg forteller det, får jeg gjerne høre at det er nok tante jeg husker, for hun satt også i den stolen, men jeg vet forskjell på tante og oldemor. Jeg husker oldemor.

Jeg tror det var et av barnebarna til oldemor som fortalte dette en gang: Det var mye familie samla i stuene – fire generasjoner med oldemor. Hun satt i stolen sin og så hvordan det krøp og kravlet småtroll på gulvet. Noen oppdaget at det rant en tåre nedover kinnet hennes. «Er du lei deg bestemor?» «Ja, jeg ska´kke se at de vokser opp.»

Og her, nå, i dag, sitter et av disse oldebarna, som selv er bestemor og husker tilbake. Livet går forferdelig fort. Men nå er vi her.
GOD JUL!