Å miste

Så har hun reist, min gode venninne gjennom mer enn 20 år. Flyttelasset er på vei over havet og hurtigbåten tok henne og ektemannen med seg. Jeg har mistet. Tilbake er et stort hull som roper navnet hennes. Kanskje heter hullet "sorg".

En tekst jeg skrev for tre år siden har meldt seg i hukommelsen. Jeg hadde møtt en medvandrer på min to måneder lange vandring alene tvers gjennom Spania. Vi hadde gått sammen i elleve dager, men så en dag ville jeg gå lenger enn henne og tok farvel. Om kvelden skrev jeg:

"Jeg krøp ned i soveposen på den store sovesalen med alle klærne på for å holde varmen. Det var kaldt. Oppdaget i det samme at senga var mer for ei hengekøye å regne. Har opplevd det før. Men det som var nytt, var at jeg lå og kjente på et vemod og en følelse av å ha mistet noe viktig - et menneske - Marie. 11 dager - en bagatell i livet, men et godt møte. Jeg sa til meg selv at jeg bare var trøtt etter en usedvanlig lang dag, men det var noe mer. Jeg hadde mistet."

Livet etter 60 kommer i større grad enn livet før 60 til å handle om å miste. Hurtigbåten på vei ut fjorden er en trening. Det kommer garantert mer.

En solbærbusk

Det var en smule trøstesløst å våkne til dette lørdag morgen.

Hvor ble våren av? Når kom sola og varmen?

Søndag: Jeg har fått en ørliten solbærbusk i dag. Hjertet gjorde et hopp av glede. Nå står den her foran meg i en bærepose, og jeg sitter her og lurer på hvor den kan leve og trives til vi får en ordentlig hage å plante den i. 

Hvorfor en slik glede over en liten grønn busk i en blomsterpotte?

Der vi bodde tidligere var det solbær; en vilter uregjerlig sort med greiner som snodde seg i alle retninger. Veldig lite grei å ha med å gjøre egentlig. Ingen ønskebusk, men bærene smakte som ingen andre! 

man kan få nye solbærbusker ved å bøye en grein nedom jorda og legge litt jord over "bøygen". Vi snakket om det i fjor - hun som bor der nå og jeg - og hun lovet å lage en til meg. Jeg tenkte hun kanskje hadde glemt det, men i dag kom hun med den nye, vesle busken. Hun hadde "forløst" den og plantet den i en potte. 

Det er fortsatt surt og kaldt. Snøen truer stadig med å komme ned til fjorden nattestid. Kanskje er det litt kaldt og vått i sinnet også. Så kommer det en liten solbærbusk; en grønn og frodig liten sak.

Hvis den skal gi meg de gode bærene sine, må fremtiden finnes - her eller der. 

Søndagens prekentekst: 

Tenk ikke på det som hendte før, 

akt ikke på det som engang var!

Nå skaper jeg noe nytt.

Det spirer allerede fram.

Merker dere det ikke?

(Jesaja 43,18 f)

Livet etter påske

"I han var liv, og livet var lyset for menneska." Joh. 1,4 

Jeg maktet vandringa

gjennom vintrene

fordi jeg ville skjære

en fløyte av selje

og spille på den

om våren.

Hans Børli 

Det spirer, det grønnes, det blomstrer så smått - og vi bidrar aldri så lite. 

Frø

eit under på veg

gjennom frøkapselens rustning

enda ein gong

---

Lette venger

mjukt svev

still kvile

---

nedfallet

oppstoda

---

ein årtusenlang

pust

---

kvile

kalle

kome

Paal-Helge Haugen 

Jula er over - året er nytt

Så er jula ryddet vekk ennå en gang. Jeg lar den være i stua til tjuende dag Knut har jaget jula ut, så er det slutt. I år måtte jeg ta bilde av englene før de som aller siste julepynt ble lagt tilbake i esken sin. De svever lett i alle stuevinduene. Det blir alltid tomt uten englene. Jeg har sagt til mine, at skulle jeg komme på et sykehjem en gang, er det det eneste de behøver å pynte med for meg til jul - papirenglene mine.

Så har det blitt uke 4 i det nye året. Hverdagene er mange framover. De føles som flere enn dem jeg kan telle på kalenderen. Arbeidsoppgavene ligger som perler i et halskjede og jeg føler meg gammel. Avstanden i år mellom meg og studentene mine blir stadig større. Men mor (95 år) og jeg konstaterte her om dagen at det var blitt lysere. Kanskje det tross alt ikke er flere hverdager framover enn de jeg kan telle på kalenderen.

En julebrevvenn fulgte kona si til grava 22. desember. Hun ble 60 år. Så kanskje perspektivet heller er at det ville være bra om det var flere hverdager framover enn de jeg kan telle på kalenderen.

 

KVARDAG (Olav Hauge)

Dei store stormane

har du attum deg.

Då spurde du ikkje

kvi du var til,

kvar du kom ifrå eller kvar du gjekk,

du berre var i stormen,

var i elden.

Men det gjeng an å leva

i kvardagen 'og,

den grå stille dagen,

setja poteter, raka lauv

og bera ris,

det er så mangt å tenkja på her i verdi,

eit manneliv strekk ikkje til.

Etter strevet kan du steikja flesk

og lesa kinesiske dikt.

Gamle Laertes skar kvistar

og grov rundt fikentrea,

og let heltane slåst ved Troja.