Å besøke gamle med lite hukommelse og språk kan være krevende. Jeg pleide å alliere meg med et strikketøy når jeg besøkte mor. Da gjorde det ikke så mye om stillheten rådet. Men i møte med kjente ting, kunne språket plutselig være der:
"Å strikkær du for noe?" "Det skal bli jakke til småjenta." "Med fiskær og katter?" "Ja. Det er bare restegarn. Jæ setter sammen farver og mønster etterhvert oppover. Det er moro å finne på sjøl." Stillhet lenge.
"Å ska du ha for noe etterpå?" "Bikkjer, tenkte jæ." "Det blir fint." Et lite smil. Mor sov igjen.
I dag har jeg gjort jakka ferdig, og tenkt på mor. Minner kan være knytta til så mye rart. Nå gjenstår det bare å se om småjenta har vokst fra jakka i prosessen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar