Min barndoms høner 5

Min barndoms høner 5
Reven. Hvis hønene var samtaletema i bursdager og lignende, fulgte temaet "reven" gjerne med. "Reven" - i bestemt form entall - var en evig trussel. Historiene var mange om hvordan reven på ulike vis hadde klart å ta seg inn i hønsegården og stikke av med ei eller flere høner. Det gjaldt å passe på gjerdet og se etter at det ikke hadde blitt noen smutthull for hønsetyven, men av og til vant den kampen.

"En, to, tre, fire, fem, seks, syv, reven er en hønsetyv. Syv, seks, fem, fire, tre, to, en, reven stjal et hønseben." Tante var lei seg hvis reven hadde tatt høne(r). Hos onkel våknet jaktinstinktet. Han var en ivrig jeger på småvilt og elg. Historiene var mange om både harejakt ("harrajakt") og revejakt.

Slik jeg husker det var det til slutt reven som gikk av med både den største seieren og og det største nederlaget i fortellingen om tantes høner. En natt hadde den klart å komme seg inn i hønsehuset der hønene var om natta. Det ble revens største seier. Resultatet var en rein massakre. Da tante kom inn om morgenen, lå det døde høner strødd overalt. To-tre forskremte levende eksemplarer trykket seg sammen på det øverste vaglet. Det var et forferdelig syn for ei som var glad i hønene sine.

Dette ble kroken på hønsehusdøra. Det ble ikke kjøpt inn nye høner, gjerdet ble tatt ned og hønsehuset reingjort. Men jegeren var ikke ferdig! Jeg tror det var etter denne hendelsen at følgende utspant seg: Onkel bestemte seg for å ta rakkær´n. Han la ut åte på gårdsplassen, og da natta kom satte han seg i soveromsvinduet med børsa klar. Reven kom. Det ble dens siste og største nederlag ...

Min barndoms høner 4

Det ble en pause i fortellingene om min barndoms høner pga en Østlandstur, men her kommer fjerde og nest siste fortelling:

Til vanlig kjøpte vi egg hos tante. Etterhvert var det vi ongane som hadde jobben med å gå og kjøpe egg. Tante hadde en kjempestor, inngjerda hønsegård med fjellknatter, busker og trær. Hvis det noen gang har eksistert "lykkelige høns", må de ha spankulert i hønsegården hos tante!

Egga blei oppbevart i kjelleren under huset der det var kjølig. Når vi kom for å kjøpe egg, måtte tante åpne den tunge lemmen i kjøkkengulvet og klatre ned den bratte trappa/stigen. Da fikk vi gjerne beskjed om å holde oss unna kanten, så vi ikke skulle dette nedi. Dermed var det noe litt skummelt med kjelleren under kjøkkenet hos tante. Å ligge på magen på kanten og kikke ned og kjenne den kalde kjellertrekken var selvfølgelig interessant.

Vel oppe igjen veide hun opp egga til oss - hvis vi ikke skulle ha et snes (20 egg).Hun pakket hvert egg inn i avispapir og la dem i eggekurven eller veska. Så fikk hun sine eggepenger og vi bega oss på hjemvei.

Som regel kom egga hele hjem, men noen ganger gikk det litt galt. Det tror jeg mor regnet med når hun sendte oss avsted. Men en gang gikk det veldig galt. Broren min hadde hentet egg, og på veien hjem glemte han helt hva han hadde vært og henta. Han svingte veska rundt og rundt på vei opp bakken. Jeg tror det var mer eggedosis enn egg som blei båret inn av døra hjemme. (Var det omtrent sånn broder´n?) Hva mor sa, kan jeg ikke huske. Hadde hun en tanke i bakhodet om at slikt kunne skje når hun sendte oss ut på "barnearbeid"?
... og da er det bare reven igjen ...

Min barndoms høner 3

Hos en av mors tante og onkel, gikk også hønene fritt omkring når tante hadde sluppet dem ut for dagen. Da gjaldt det å ikke kjøre på dem når vi kom på besøk med bil.

Besøk til mor og fars tanter og onkler kom gjerne i stand slik: Søndag ettermiddag. Far: "Vi skulle ikke ta en tur til tante og onkel?" Mor fant kanskje ei kake i frysa, og så dro vi på uanmeldt søndagsbesøk, og koselig kaffi i stua hos onkel og tante.

Men så måtte vi ha kveldsmat før vi dro igjen. Tante insisterte. Hva dekker ei bondekone på med til uanmeldt kveldsmat? Egg!! De hadde alltid egg, (og en boks gaffelbiter i skapet for sikkerhets skyld).

Som voksen har jeg tenkt at tante og onkel sikkert hadde det ganske smått økonomisk. Slikt ser ikke barn. For den dag i dag kan jeg se for meg kveldsmatbordet hos tante. Midt på sto et fat med egg. De var ikke pent delt opp i skiver med eggedeler. Nei, de har halve! Bare delt i to! Det var masse! Jeg husker det som en raus overflod av egg. Jeg tenker på tante og onkel som blide og snille folk. Kanskje handlet det om denne rausheten som eggefatet vitnet om. For meg er det i hvert fall et minne om gjestfrihet i små kår!.

(Bilde: Spanske høner på vår vei.)

Min barndoms høner 2

Min barndoms høner 2
Før min tid var egg velegnet byttemiddel for den som hadde noen høner. Mor sto i butikk på slutten av 30-tallet. Hun fortalte at butikkeieren måtte til byen med egg en til to ganger i uka. Folk handlet i butikken og betalte med egg, og det kom mye mer egg inn enn det som gikk ut gjennom salg. "Alle" hadde jo sine egne høner.

Mine aller næmeste høner i tidlig barndom spankulerte fritt på den andre sida av veien - hos Margit. Margit var gammel og helt krokete. Hun likte ikke at mor og far bygde hus oppi bygda. Det ble for nært. "Å skal jeg gjøre for å komme på god fot med Margit?" tenkte mor. Hva gjorde hun? Hun gikk og spurte om hun kunne få kjøpe egg av Margit. Dermed var isen brutt. Jeg kan huske mange koselige besøk i hagen blant Margits bærbusker og inne i det lille huset med så mange rare "skatter" for ei lita jente. Hønene og egga var brobyggerne. Nå har Margits hus vært borte i en mannsalder, og kanskje så ingen noen verdi i de tingene veslejenta så på som skatter, da alt ble fjernet og huset senere revet.
(Bildet: Franske høner på vår vei - bokstavelig talt.)

Min barndoms høner

Småsur vinter kan være tida for noen små barndomsminner. Så kanskje dette blir en liten serie om "min barndoms høner".

Det var høner overalt der jeg vokste opp. Alle gårder og småbruk - og noen til - hadde høner. De satt aldri i bur! De fleste hadde en eller annen form for gjerde rundt seg, men "frittgående høns" den gangen var virkelig frittgående. De spankulerte fritt rundt mellom husa uten noen stengsler i det hele tatt.

Hønene var konenes! Kona hadde arbeidet med hønene slik hun hadde med de fleste dyra på gården (unntatt hestene), men det var noe spesielt med hønene. Kona solgte eggene og de ga konkrete penger i kassa."Eggepengene" tilhørte kona på gården, slik jeg husker det. Eggepengene lå ofte i en boks i kjøkkenskapet, og kona kunne bruke dem slik hun ville. For noen var nok dette de eneste konkrete pengene konene hadde råderett over. Derfor var hønene på en spesiell måte konenes.

Mang en basar og innsamling; mangt et barn, barnebarn og nabobarn har nok blitt støttet gavmildt med eggepenger. Når konene var samlet til misjonsforening, var det ofte eggepenger i kollekten - egne penger.

Jeg husker mang en høne, hønsegård, bord raust dekket på med masse egg - og ikke minst "reven". Han ble alltid omtalt i bestemt form når han ble koblet til høner. Så jeg tenker at mer konkrete historier om min barndoms høner skal følge etterhvert. (Bildet av eggekurven kommer nok igjen.)

8. januar 2020

Å besøke gamle med lite hukommelse og språk kan være krevende. Jeg pleide å alliere meg med et strikketøy når jeg besøkte mor. Da gjorde det ikke så mye om stillheten rådet. Men i møte med kjente ting, kunne språket plutselig være der:

"Å strikkær du for noe?" "Det skal bli jakke til småjenta." "Med fiskær og katter?" "Ja. Det er bare restegarn. Jæ setter sammen farver og mønster etterhvert oppover. Det er moro å finne på sjøl." Stillhet lenge.

"Å ska du ha for noe etterpå?" "Bikkjer, tenkte jæ." "Det blir fint." Et lite smil. Mor sov igjen.

I dag har jeg gjort jakka ferdig, og tenkt på mor. Minner kan være knytta til så mye rart. Nå gjenstår det bare å se om småjenta har vokst fra jakka i prosessen.

21. desember 2019

Jochen Klepper var tysk forfatter, journalist og poet. Hans kone var av jødisk avstamming. De hadde to døtre. Da det strammet seg til i Tyskland mot slutten av 30-tallet, klarte de å få den eldste datteren ut av landet. Da året 1942 gikk mot slutten, fikk de avslag på siste forsøk på å få den yngste datteren ut. Da forsto de at veien til gasskamrene var uunngåelig for mor og datter. 11. desember 1942 tok de tre livet sitt.

Hvorfor trekke fram dette nå, helt oppi jula?

Fordi vi fortsatt er i adventstida; denne flertydige lilla perioden der himmelfargen og jordfargen blandes; der sorg, uro og glad forventning går sammen.

Fordi en del mennesker, både små og store, må bære med seg lillatidens dobbelte preg inn i julefeiringen og videre inn i det nye året.

Fordi Jochen Klepper i 1938 skrev en adventssalme som har nettopp dette blandede preget. Vi har den i salmeboka (nr. 17).
Her er tre vers (oversatt av Bjarne Norheim):

Det langt på natt mun vera,
og stilt mot dag det går.
Vår lov vi fram vil bera
til morgonstjerna klår.
Den som ved natt har gråte,
må trøystig syngje med!
Til djupet i vår gåte
skin morgonstjerna ned.

Enn mang ei natt vil falle
kring synd og sorg og svik.
Men stjerna syner alle
at Gud er nåderik.
I hennar ljos, det milde,
blir mørkers lekkjer løyst.
Guds miskunns rike kjelde
skal gje oss evig trøyst.

Gud vil i mørkret vera.
Sitt ljos han tende der.
Og når han dømer verda,
han ser til Sonen kjær.
Han som vår lagnad snudde,
er hos oss tid for tid.
Den som til Krist seg trudde,
i siste dom går fri.

19. desember 2019

Dette er et dikt etter mitt hjerte. Jeg som aldri egentlig har likt juletrær, fordi jeg syntes så synd på dem som barn. Man fant et fint tre, hogg det ned, hadde det inne et par uker, og heiv det ut. Jeg tenkte gjerne på hvor stort og fint det kunne blitt. Levende trær er best. Hadde mitt siste juletre i 2008.

TREET

kva eg ønsker meg under juletreet…

aller mest ønsker eg meg vel sjølve treet

og skogen og lufta og

havet og elvene

i tusenvis av år framover

Øystein Hauge

20. oktober 2019

Å oppsøke en perle
Jeg hadde gått forbi den tre ganger, og tatt raskeste vei til mål. Fjerde gang hadde jeg bestemt at det ikke skulle skje. Vi skulle ta en avstikker og gå noen kilometer ekstra for å se Santa Lucia del Trampal.

Vi måtte grytidlig opp, og gikk ut i mørket med lommelykter. Sakte kom lyset og fuglesangen. Men utpå formiddagen kom også regnet - vannrett i vinden, og plutselig sto et kobbel løshunder i veien og gneldret iltert.

Vi ville kanskje husket dagen som en våt og kald sak med gneldrende hunder, hvis det ikke var for perlen vi oppsøkte. Rundt en sving, og der lå den, kirken fra 600-/700-tallet, som cisterciensermunkene bygde sitt klosteranlegg rundt noen hundre år senere. (600-/700-tallet er enormt gammelt, og gir meg en form for ærefrykt!) Cistercienserne bygde klostrene sine på øde steder med godt jordbruksland, og dermed finnes den ennå - litt langt fra folk. Jeg gikk rundt og rundt og så og så. Glede!

Tenk at jeg hadde gått forbi tre ganger fordi det kostet å ta en omvei! Lærdommen er opplagt.

19. september

Bilder av DDR med nyanser.
(På vandring i tidligere Øst-Tyskland)

"Hvis du skulle sammenligne livet i DDR-tida med livet nå ...?" Spørsmålet gir oss interessante fortellinger tilbake. Bildene som tegnes ligner veldig på det våre bekjente gjennom mange år i Freiberg har fortalt oss:

Meningstvang, overvåking, mapper, vilkårlig fengsling, knapphet og lange køer til alt, få goder, forfall ... Men så kommer nyansene: Samfunnet hadde et grunnleggende sosialt sikkerhetsnett. Helsevesenet var bra. Barnehager. Skoler og utdanning (hvis du ikke konfirmerte deg kirkelig). Arbeid til alle ... Vi har ikke snakket med noen som vil tilbake, men noen minnes noen gode sider ved samfunnet den gangen. (Vi har også fått høre hva som er bra og slett ikke bra nå, men det er en annen historie.)

I livet generelt: Tegner vi bilder i reint sort og hvitt - uten nyanser - bør det ringe noen varselbjeller. Mye kan være veldig galt, og mye kan være veldig bra, men lager vi framstillinger uten nyanser, er bilene sjelden helt sanne. Nyanser hører med i et helt og sant bilde.

16. september 2019

Å sørge over sine døde.
Europa er full av minnesmerker fra gamle og nyere kriger over soldater som døde i kamp for sitt land. Går du inn i en fransk landsby, finner du ofte et minnesmerke på torget med navn på alle som døde i de to verdenskrigene. Her i Tyskland finner man det samme, forskjellen er at her stopper det med første verdenskrig. Dit, men ikke lenger. Minnesmerkene over falne 1939-45 er sjeldne og lavmælte. Det står ikke noe om "helter" for "fedrelandet".

Vi går forbi en stein med navn. "Våre døde som vi savner. 1939-1945." Vi åpner en kirkedør. Der bak lukkede dører er de. "I Guds hånd. 1939-1945." Vi går ut av en landsby og opp i en skog. Der ligger plutselig et minnekapell; mange, mange navn. "Elsket og savnet."

Det mest høytidelige som foregår hjemme 17. mai, er kransepålegging på gravene til dem som døde i andre verdenskrig. De ga sitt liv, og vi minnes dem. Alle steder finnes sorgen over døde i krig, men noen vant og noen tapte. De siste bærer også på en skyld. Minnesmerkene sier også noe om det.

14. september 2019

Lavmælte fortellinger om krig.
Seierherrene skriver historien. Tyskland er landet som tapte krigen. De går stille i dørene. Men vi kan selv finne fram til forferdelige tall på drepte og vanvittige tall på tyskere som ble fordrevet fra alt sitt, fordi de bodde øst for den nytrukne Oder-Neisse-linjen. Disse millionene av flyktninger kom til bombede, utarmede tyske områder. Det ligger mye i vår bekjente, Dieters ord: "Selvfølgelig sultet vi."

Men de lavmælte fortellingene fra krigen støter vi på overalt. De små minneplakettene vi plutselig tråkker på i gaten utenfor det som var huset til en jødisk familie. Den vesle steintavlen som forteller om en enkeltskjebne fra fangenes dødsmarsjer vestover fra de østlige konsentrasjonsleirene. Eller historien til bildet:

I krigens siste fase ble stadig yngre gutter fra hele Tyskland sendt til fronten. En 17-åring havnet i harde, håpløse kamper mot den russiske overmakten utenfor Weissenberg. Nederlaget var uunngåelig, døden nokså sikker. I et fortvilet forsøk på å gripe livet, rømte han. Han ble tatt av sine egne og møtte desertørens skjebne: skutt. ... Så kapitulerte Tyskland.
Det ble strid i Weissenberg. Folk ville ikke ha en fremmed desertør på kirkegården. Men noen innbyggere tok affære og gravla den unge soldaten like innenfor kirkemuren. Graven har blitt omsorgsfullt stelt i snart 75 år. På minnetavla står det: "Her hviler en krigstrøtt 17-årig soldat, skutt i krigens siste dager."
Hverdagsmenneskenes krigshistorier er viktige!

12. september 2019

Takk for jordnære gamle damer!
Vi er på vandring, litt bekymret (les: jeg). Tre utfordringer: 1) Hvor skal vi sove i natt? Ingen napp på telefoner. Da må det bli herberge, men 2) det er ikke mat i den aktuelle byen. Da må det bli nødprovianten, knekkebrød. Men 3) uansett blir det for langt i morgen. Vi er for gamle for mer enn 30 km.

Midt på dagen prøver vi telefonen en gang til. Napp! Frau Kønig har et lite pensjonat = tre rom i 2. etasje i huset sitt. "Er det mulig å spise i landsbyen?" "Nei, men jeg kan lage litt kveldsmat til dere, og frokost får dere selvfølgelig." Hverdagslykke! "Er det mulig å ta buss noen km i morgen? Vi vil gjerne slippe å gå over 30 km." (Vi er langt utenfor drosjeland.) "Nei, men jeg kan kjøre dere til Weissenberg. Da blir det en grei dagsetappe." Bekymring 1, 2 og 3 fordufter i møte med en praktisk, løsningsorientert gammel dame. Kan man ønske mer?
(Bildet er fra Gørlitz sørøst i Sachsen, grenseby til Polen der vandringen begynner.)

30.august 2019

Å bry seg eller ikke bry seg – forskjellen merkes!
«Håper det er tepper!» Vi var på vei inn i en liten landsby. Der var overnattingsmuligheten et herberge, ikke noe annet. Vi går uten soveposer for å spare vekt, og har bare en tynn silkelakenpose. Det var ikke tepper i herberget, men det var bare begynnelsen. Det var skittent, søppelbøttene var ikke tømt, ikke noe toalettpapir. Dobbeltmadrassen vi var tildelt var knekt og skrådde inn mot midten fra alle fire hjørnene. Det ble en krevende natt! Vi husker denne landsbyen som stedet der noen med ansvar ikke brydde seg.

Cañaveral de León (400 innb.) har ikke overnattingsmuligheter. Når vandrerne må stoppe i slike landsbyer, betyr det gjerne overnatting på treningsmatter i gymsalen. Vi hadde 26 km i beina da vi ble møtt med et smil og et håndtrykk på kommunehuset. «Velkommen!» Stempel i pilegrimspasset, registrering i protokollen, nøkler til gymsalen, så ut for å bli tatt bilde av. De ville ha bilde av alle som valgte å overnatte i landsbyen deres. :) «Dere kan ikke bruke gymsalen før dansegruppa er ferdig med øvelsen kl 19. Det er over middagstida nå (comida), men dere kan sikkert få middag på bar/restaurante San Sebastián nedi gata.»

Vertinnen der syntes tydeligvis det var kjekt å gjøre noe annet enn å servere øl til byens mannfolk. Vi fikk DEN treretters middagen ute på verandaen, og kaffe og kake «på huset»! Da kvelden kom, tok vi på oss alt vi hadde i sekken av klær, lag på lag, og la oss fornøyde i tynne silkelakenposer på treningsmattene. Vi husker Cañaveral med glede, fordi vi følte oss velkommen. Noen med ansvar brydde seg!

6. august 2019

«Å spise er ingen hobby.»
Ordene var overskrift på et innlegg i Morgenbladet i 2012 ved Barbro Raen Thomassen. Hun måtte ta til motmæle mot en artikkel som beskrev det å dyrke litt egen mat som et overklassefenomen for «dem som har mer enn gjennomsnittlig med tid og ressurser», og med den hensikt å «kommunisere egen overlegenhet». Overskriften var: «Selvdyrking er selvdyrking.» Barbro sier: «Slik det er primært og grunnleggende å spise, er det en primær og grunnleggende handling å dyrke.»

Jeg tenker at det å dyrke gir en forståelse av alt arbeidet som ligger bak det vi til vanlig kjøper i butikken. Vi erfarer hvor maten kommer fra. Vi erfarer at vi lever av jorda.

Jeg har snart gått tusen mil gjennom jordbruksland de siste sytten åra; millioner av skritt mellom åkrer, enger og skog. Det har satt spor i erkjennelsen. Jeg vet at vi er av jord og er avhengige av det som vokser opp av jorda. Til daglig går vi i butikken og kjøper det vi trenger, og når Tine ikke kan levere oss smør, kaller vi det smørkrise. Men det er det tynne jordsmonnet som dekker denne kloden vi er avhengige av. Dette er vårt livsgrunnlag!

Millioner av bønder og landbruksarbeidere verden rundt sørger for at vi har mat på bordet hver dag. Mange av disse lever i svært fattige kår, og er lavstatus. Det er stein hakkande gale! Disse menneskene arbeider med det aller viktigste: maten vi lever av; så ikke klag på prisen på mat! Verdsett dem som sørger for at du får den! Av jorda er vi kommet. Vi er avhengige av den - helt avhengige av den.

Dette har jeg tenkt på i dag, mens jeg har høstet, forvellet og fryst ned nesten to kilo brekkbønner. Jeg elsker kjøkkenhagen min! Det blir til og med tanker ut av den. :) «Att sysla med små ting på et stort sätt,» sier Pär Lagerkvist.

10. juli 2019

Sommer hjemme!
Gå barbeint ut etter salat og reddiker til frokostbrødskiva. Tømme et morelltre - sakte. Gå tur i fjellet på en fin dag. Spise dagferske jordbær fra bygda. Sorger og bekymringer er skjøvet bakover i bevisstheten. De kommer tidsnok tilbake. Dette er noe av det beste jeg vet: Når sommeren kommer på besøk - her hvor jeg bor. 

5. juni 2019

Elton John og jeg (og noen til) var på konsert i går.
Jeg behøvde ikke lukke øynene for å være tilbake i 1971. Det var vår. Vi gikk i tredje gym. Venninna mi og jeg hadde strikket like gensere. Min hadde lyseblå striper. Hennes hadde røde. Rommet hennes. Platespilleren med den nesten nye plata til Elton John. "Your song" var den store hiten. Men for meg var det sang nummer to som gikk rett inn og ble der til denne dag, "I need you to turn to". "You're not a ship to carry my life ... You're my guardian angel who keeps out the cold".
Han sang den ikke i går. Det hadde jeg ikke regnet med heller, men jeg kan søke den opp, spille den og være tilbake til den våren. Da triller tårene.
Musikk åpner rom til et liv som var - for lenge siden. Gode dager og hendelser. Vonde dager hendelser. Takk for musikken!

27. mai 2019

Pensjonistens nye vårgleder.
Nå tenker jeg omtrent daglig på bestemors kjøkkenhage. Jeg elsket den! Bestemor hadde to parallelle hekker med sukkererter. De var så frodige at vi kunne gå mellom dem som i en tunnel der ertene møttes over hodene våre. Der var løk og salat av ulike slag. Bestemor sørget for setteløk selv. Hver vinter lå det ei kasse med passe små løk frostfritt i uthuset.

Jeg har nok alltid drømt om å lage en kjøkkenhage som bestemors. Det får jeg aldri, men jeg prøver stadig - første gang som tenåring. 

20. mai 2019

En barndom er ryddet ferdig.
Jeg sitter igjen med småting jeg ikke kan kaste - ikke ennå.

En bit kjolestoff: Sommer og sol. Mor i den fineste kjolen jeg vet. Hun kommer inn fra hagen med en bukett; blå iris, gule liljer, astilber i off-white, rosa løytnanshjerter. Kanskje vi skal i bursdag til bestefar. Om halsen har hun emaljesmykket hun hadde når hun pyntet seg - før velstandens og gull-lenkenes tid.

Jeg legger stoffbiten i kassa med stoffrester som sikkert aldri kommer til å bli brukt til noe. Kan ikke kaste - ikke ennå.

14. mai 2019

Å rydde i en barndom:
Når de siste ting skal plukkes ned.
Vemod.

28. april 2019

Forskjellen på å være en fest og en plage:
"Cada peregrino es una fiesta!" "Hver pilegrim er en fest!"

Ordene kom fra Pedro Antonio, lege og primus motor for pilegrimsforeningen i den lille landsbyen Alatoz (529 innb.). Byen ligger på "Ruta de la Lana" - "ullruta". Det er en rute med få vandrere, men antallet er økende. Man MÅ overnatte i Alatoz (hvis man ikke er av dem som synes det er greit å gå 5 mil på en dag). Dermed har det vært "basic" - treningsmatter i gymsalen. Men så var det altså noen entusiaster ...

Vi kom til Alatoz 19.oktober. Da hadde det fine lille herberget de hadde fått i stand vært åpent siden 3.mars, og vi var overnatting nr 180 og 181.

Vi ble møtt. Vi fikk treffe tre i styret og fikk kaffe på baren. Vi ble kjørt opp til herberget. Om kvelden møtte vi Pedro Antonio igjen på baren, og hadde en veldig trivelig kveld med mat og prat. Da vi skulle betale, fikk vi beskjed om at det var betalt - av Pedro Antonio ...

Selvfølgelig husker vi Alatoz! Den gode følelsen av å være velkommen - en fest! :) Så har også de fleste av oss vært i situasjoner der vi har opplevd oss som en plage; i veien; til bry; skulle ikke vært der.

Forskjellen på å være en fest og en plage er slående. Vi kan sikkert lære noe av det i måten vi møter andre på.

19. april 2019

Av og til få stå foran malerier av de store mesterne. El Greco er en av dem. Hans maleri "Treenigheten" berører meg.

Forventning før jeg går inn i rommet. Der henger det! Stå der lenge, mens folk kommer og går. - Kjærlighet og sorg.

Arnold Eidslotts dikt "Langfredag i himmelen":

Hvor er den førstefødte
Mine barn er hos meg
men ikke min sønn
Forsoneren den
førstefødte

Han var den første
Med ham ble lyset til
Han drev stjernehjorden
Forsoneren den
førstefødte

Kongen ropte
Min sønn Absalom
Min sønn min sønn Absalom
Å at jeg var død i ditt sted

Tal torden
tal du tempelduk
firmamenter rop min nød
ut i stjernestøvet hvor er
Forsoneren den
førstefødte

Han er korsfestet
Absalom ropte kongen
Absalom min sønn Absalom
himmelens og jordens arving
Forsoneren den
førstefødte

Nå brenner mitt øye
Jeg er smeden og ilden
i Genesis og synker synker
Å at jeg var pint i ditt sted
blødde for deg du som blør
Forsoneren den
førstefødte

18. april 2019

Den nest yngste påskegjesten har kost seg med å leke og konstruere årets påskehage.
En voksen: Det var litt av en grav. Er den stabil?
Den unge konstruktøren: Ja, hvis ingen rører den.
Den voksne: Men hvis det kommer en engel og tar steinen bort?
Konstruktøren: Det er ikke før om TRE DAGER, og da er ikke jeg her lenger, så det er ikke mitt problem! :) :) 

29. mars 2019

Mor sitter i stolen sin på sykehjemmet og har begynt på sitt hundrede år. Hvor er fotfestet i livet da?
Hun ser på meg: "Jeg skal hjem i mårra." "Å? Har de sagt det?" "Ja." "Har du lyst til å hjem?" "Nei, du vet jeg vil helst være her." Fotfeste?

"Mor, du kan være her. Her har du rommet ditt, og her passer de på deg." "Trur du det?" "Ja, helt sikkert. Du kan være her." Fotfeste.

Jeg sitter i en landsbykirke. I Spania og over hele verden forberedes påske. Fotfeste?

Mor kan fortsatt synge med på første verset av Lina Sandells sang: "Bred dina vida vingar å Jesus over meg." Fotfeste.

2. mars 2019

Å rydde i en barndom – knapper.
Generasjonen som nå er på vei ut av tiden, kastet ikke ting i utrengsmål. Mor kastet f eks ikke knapper – aldri. Når et plagg var utslitt, ble knappene klippet av og samlet i boks(er). Det var alltid en grei knapp å finne, når man manglet en.
Noen av mine eldste minner er knyttet til mors knappeeske. (Den bakerst til venstre er like gammel som meg!) Jeg likte å sitte under kjøkkenbordet med knappe-boksen foran meg. Knappene kunne sorteres i størrelser, farger, glans; ingen, to eller fire hull. De ekstra fine ble lagt for seg og studert nøye. Knappene kunne legges i rader, firkanter, fine mønster, osv. Da jeg ble litt større, satt jeg samme sted og sydde fast fine knapper som pynt på dukkeklærne.

Med åra ble det selvfølgelig for mye knapper – for mange bokser, men mor sluttet aldri å samle på dem. Nå ser jeg på alle boksene og tenker at nøysomheten kanskje går i graven med disse damene, og hva har vi tapt da? En ting er sikkert: Det var ikke den generasjonen som sleit ut jorda vår!

23. januar 2019

Å rydde i en barndom.
Sørgelige skillingsviser II:
Jeg lovet å komme tilbake til det som var min barndoms aller tristeste vise. I blant alle lapper og småbøker etter mor, fant jeg også ei lita notisbok med mors håndskrift og denne aller sørgeligste - 8 vers...
Flere av dere nevnte den i kommentarene sist. Det er visa om "Tullingen". Han som ikke var helt som de andre, som ikke fikk være med, som ble syk, og som avsluttet med å si: "Nå skal de aldri kalle meg for Tullingen mer."
Som barn kjempet jeg med klumpen i halsen og tårene i øynene, for dette var ikke bare trist. Det var "slemme onger" og en vond fortelling om det vi i dag ville kalle et mobbeoffer.
Når jeg som voksen har lest meg gjennom alle de triste versa i denne sangen, har jeg tenkt dette: Dette var oppdragelse mot mobbing! Den talte rett til følelsene våre, og vi viste, når vi hadde snufset oss gjennom denne sangen, at det var veldig slemt å plage andre.
Ja da, jeg vet at den i vår tid er veldig politisk ukorrekt både her og der. Likevel: Skillingsvisene hadde ofte et moralsk budskap. Denne hadde det i hvert fall.

Hvor skogstien bøyer mot Elvebakken ned,
der lå en liten stue i aftensolens fred.
De siste stråler spiller på dens tjærebrune vegg.
Inn av vinduet dufter det av bjerk og av hegg.

Der har sorg og savn hatt så mangt et alvorstak,
men aldri er der kjempet så hårdt som i dag.
Den onde barnefarsott kom fra byen også dit.
Nå strider deres kjære gutt den siste store strid.

Det var en liten klosset og underlig en.
Så ærlig og trofast, så puslet og sen.
Blant guttene i skolen var han alle til narr,
dess mer han vokste hjertet fast hos mor og hos far.

I lekser og lek bar det like galt avsted
bestandig lød det: «Tullingen kan ikke være med».
Og Tullingen sto stille og tenkte på mor,
og gjemte i sitt hjerte de grusomme ord

De visste jo ikke de tankeløse små
hvor brennende og dype sår et sådant ord kan få.
De så ei hvor han lengtet å komme dem nær
og få sin del i barnets lek hvor de var ham kjær.

Akk for hans siste tanke de sto i flokk og rad
og de var i hans sinn da han den siste bønnen ba.
Med møye og med smerte han hvisket det frem:
«Gud la den onde sykdom ikke komme til dem».

Nu bøyer mor seg over sin lette bleke gutt.
Hun kysser ham ennu en gang for snart så er det slutt.
- «Men gruer du da ikke for dødens mørke port?»
- «Å nei da mor, en to-tre tak så er det verste gjort».

Nå vil du nok gå fra oss det merker jeg for visst,
å, ja du men hos Jesus, der samles vi til sist.
Nå er det også over et smil på leppen ler:
«Nå skal de aldri kalle meg for Tullingen mer».

10. januar 2019

Å rydde i en barndom:
Sørgelige skillingsviser.
Tante spilte gitar og sang sørgelige skillingsviser - med innlevelse. Det var så sørgelig! Det hadde jeg helt glemt, til jeg fant denne teksten i papirene etter mor. Tante var halvt svensk og hadde derfor viser fra to land. Det var sørgelighet opp ad stolper og nedad vegger, men det er de norske jeg husker. Jeg kjempet med klump i halsen HVER ENESTE GANG! Likevel ville jeg høre disse visene. Det var to som pekte seg ut som de aller tristeste. Den dere ser teksten på her, var den nest tristeste. Da klarte jeg meg med klump i halsen. Den lille piken med gyllent hår er syk og dør, men det tar en uendelighet av vers. (... og den tristeste? ... kommer jeg tilbake til senere... Jeg har funnet den også med mors håndskrift)

I en sal på hospitalet, hvor de hvite senger står
lå en liten brystsvak pike, mild og god med gyllent hår.

Alles hjerter vant den lille, der hun lå så mild og god,
bar sin smerte uten klage, som et barn med villig mot.

Og hun hviskede til legen, da ved hennes seng han sto:
Får jeg komme hjem til påske, skal jeg være riktig god.

Legen svarte henne stille: Nei mitt barn, det knapt jeg tror,
men til pinse kan det hende du får komme hjem til mor.

Pinsen kom med grønne blader, blomster smykket mark og eng,
men den lille lå der ennu, fengslet til sin sykeseng.

Og når høsten ubarmhjertig knuget hennes spinkle bryst
spørger hun igjennom tårer: Får jeg komme hjem til jul?

Legen svarer henne ikke, stryker blott det gyldne hår,
det er tårer i hans øyne da han vender seg og går.

Og til sist i flokk og følge julens glade budskap kom
og den lilles røst var stille, og den sykes seng sto tom.

Bort fra sorg og bort fra klage, bort fra hjemmet og fra mor
var hun draget til Gud fader, der hvor ingen sykdom bor.

I sin grav hun trygt nu hviler under sneens kolde skjul,
endt er nu den lange vinter. Hun fikk komme hjem til Gud.

27. desember 2018

Bytte og/eller takke.
En av dagens "nyheter" i NRK er at mange av oss, en fjerdedel, skal ut og bytte julepresanger mellom jul og nyttår. Som om vi ikke visste det. Hva gjør vi andre tre fjerdedelene?
Et av fars faste uttrykk var dette: "Det kåstær ingen ting å takke." Tenk om det disse romjulsdagene gikk like mange takk og koselige tilbakemeldinger på kryss og tvers av landet, som det gikk pakker før jul. :) Det ville varmet mange hjerter.
En hilsen med "julebusken" min.

23.desember 2018

Den gode arven
Arv kan være så mangt, fra det meget konkrete til verdier og kultur. Vi arver på godt og vondt. I går dekket jeg til kveldsmat for gode venner med bare arvede ting. I tillegg til det dere ser på bildet var det boller, fat og serveringsbestikk. Stedene foreldrene våre kom fra var alle representert; foreldre, besteforeldre og oldeforeldre. Ettersom jeg fant fram det jeg ville bruke, gikk tankene til personene bak tingene. Det var gode timer.

For noen dager siden satt jeg og hørte på onkel fortelle om hvor trangt de hadde det økonomisk da han var guttonge. Avdraga på huslånet gikk foran alt annet, og så måtte de bare klare seg med resten. Bestefar som var snekker, hadde ofte ikke arbeid om vinteren, og dette var i "de harde 30-åra". Så er det da heller ikke så mange konkrete ting fra bestemor og bestefar på Veldre, men det gode i arven etter dem handler om mer enn tingene.

Jeg tenkte på Ivar Aasens dikt mens jeg dekket bordet:

"Lat oss inkje Forfederne gløyma,
under alt, som me venda og snu;
for dei gav oss ein Arv til aa gøyma,
han er større, en mange vil tru."

Og så kom en diktstrofe som står langs en av pilegrimsveiene i Spania (på spansk). I norsk oversettelse blir det omtrent slik:

"Dine faste skritt etterlater seg spor
som vil lede mange andre på deres vei."

"Lat det merkast i meir en i Ordi,
at me halda den Arven i Stand"

God jul til mine venner på Facebook!
(Julekrybbefigurene er fra bestemor)

2. november 2018

«Du ringer vel når du kommer fram?»
Mor sitter i stolen på sykehjemmet og sover. Hvis hun lever til februar, blir hun 99 år. Hukommelsen har smuldret opp og blitt nesten borte. Språket har blitt en smal liten sti av noen få ord og setninger mellom oss. Det er ingen samtaler lenger. Jeg utruster meg med små fortellinger på vei inn; hverdagsfortellinger fra jeg var barn; fortellinger om gode ting hun gjorde, fine ting hun laget… Da smiler hun: «Sier du det. Det kan´ke jæ huse.»
Nå er det en måned siden sist jeg var der. Jeg rører ved armen hennes: «Mor.» Hun ser opp og smiler: «Nei, er det deg som kommer.» Så går timen. Små fortellinger. Mor sover litt og er våken litt. Få ord går fra henne til meg på den smale stien av ord.
Perioden med besøk ender jo alltid med at jeg skal tilbake til Vestlandet. På det siste besøket forteller jeg henne det noen flere ganger, slik at det kanskje skal feste seg en liten stund. Så får hun en klem og jeg sier adjø. Det er da setningen kommer; setningen som alltid ble uttalt på en eller annen måte alle de gangene vi hadde pakket ferdig bilen og sto klar i gården for å reise hjem til Vestlandet over fjellet: «Du ringer vel når du kommer fram?»
En krystallklar liten bit av hukommelse har trengt seg gjennom tåka. Det er år siden jeg har hørt den setningen nå. Slik fulgte mor og far oss i tankene i alle år, på veien over fjellet til Vestlandet og på veien gjennom livet. «Du ringer vel når du kommer fram.»
Jeg smiler og gir henne en klem til. Kan ikke lyve og si ja.

19- august 2018

Å lære seg å arbeide.
Min onkel om nå er død, var min første arbeidsgiver. Jeg husker min første ordentlige arbeidsdag. Førsteklassingen hadde «potetferie» som det het i 1959, og jeg var på gården hos tante og onkel og tok opp poteter. De fulle kurvene med poteter var alt for tunge for en spinkel liten syvåring, så jeg plukket sammen med tante i hennes kurv, og hun tømte i tilhengeren. Guri malla så sliten jeg ble!!
Da jeg gikk opp Tveitanebakken om ettermiddagen, kjentes beina som gelé. Men hovedfølelsen var en annen: Jeg var stolt – veldig stolt! Jeg hadde arbeidet hele dagen; gjort en ordentlig jobb, og i lomma hadde jeg fem blanke kroner som jeg hadde fått av onkel. Min første lønn.
Da jeg viste lønna mi til mor, syntes hun nok at jeg hadde fått mye for jobben – litt for mye kanskje. Det syntes ikke jeg! «En arbeider er sin lønn verd.»
Noen år senere:
Gulrotrennene på gården hos tante og onkel var lange. Første jobben når skolen var slutt i juni, var å tynne gulrøtter. De bittesmå grønne plantene sto i to rader på hver rand. Gulrottynning må gjøres nøyaktig! Passe avstand mellom plantene er en ting. Like viktig er det å sørge for at det ikke står to planter helt inntil hverandre. Får to planter stå slik, blir det ikke noe av noen av dem.
Jeg likte å tynne gulrøtter. Det var nøyaktighetsarbeid, og det ble fint. Det varmet og ga mot på å fortsette når onkel ga uttrykk for at han var fornøyd med arbeidet jeg gjorde. Når jobben var gjort, kom vi inn på «kontoret» hans og fikk lønn – en ordentlig sjekk som vi gikk i banken med. Kjempestas! … en hel liten gjeng med nieser, nevøer og nabounger … «En arbeider er sin lønn verd.» Nå tynner man ikke gulrøtter lenger.

18. august 2018

Å følge noen det siste stykket.
Min onkel er død 97 år gammel. Jeg var med å våke over ham de siste par dagene, før han fikk dø i sin egen seng hjemme, slik han ønsket.
Når noen har levd et langt liv - lenger enn han egentlig ønsket - var det en god opplevelse å sitte i det stille huset og la tankene vandre og summere opp min lille bit i onkels liv; takke, synge noen salmer, lyse en velsignelse - fred.
I 1955 skulle jeg bli storesøster, to og et halvt år gammel. Det ble komplikasjoner med fødselen, og mor var veldig dårlig. Noen måtte ta seg av "jentungen". Det ble tante og onkel. De reide opp til meg mellom seg i dobbeltsenga. Ingen kunne vite at oppholdet skulle komme til å vare en stund.
Ikke så reint få ganger opp gjennom livet har jeg fått høre historien om hvordan de våknet om morgenen av at toåringen lå der mellom dem i dobbeltsenga og sang.
Tante og onkel fikk ikke barn. Det var en stille sorg gjennom hele livet deres, tror jeg.
Meningsfylt å sitte ved et dødsleie; takke for omsorg og omtanke; gi ørlite grann tilbake.
(Onkel helt til høyre på første bildet. Jeg da tante og onkel passet meg på det andre bildet.