Vakre skjell

5. august

Da jeg var lita, ble jeg aldri lei av å samle skjell. Alle de vakre formene og fargene slutter aldri å fasinere meg. Hjemme på Tveittun bodde det en gammel, skikkelig krokrygget dame tvers over veien. Det hendte vi fikk komme inn til Margit, og av og til fikk vi komme inn i "bestestua" og se skattene hennes. Der sto noe av det flotteste vesle jeg kunne tenke meg: Et skrin dekket med skjell. Ikke slike skjell som vi samlet på strendene i Brunlanes, men skjell fra fjerne himmelstrøk med sjeldne, duse farger. Jeg kan se det for meg ennå.
Så klarer jeg altså aldri å slutte med å samle skjell når jeg støter på dem. På bildet ser dere noe av sommerens samling fra Verdens Ende (Finisterre) i Spania. Hva skal jeg med dem? Aner ikke. Kan bare ikke la være å samle ... De er jo så fine ...

Sure kirsebær

Sure kirsebær. Syltetøyet er en favoritt for noen i slekta, så nå skulle vel brødskivene være sikret for vinteren. Ingen konkurranse fra fuglene. De setter ikke nebbet i disse!

Noen oppsøker det karrige

19. juni:

Noen oppsøker det karrige. Markjordbærene har okkupert deler av den gamle sandkassa vår. De kranser seg rundt, og går stadig lenger innover i selve sanden. Hva man foretrekker er så ulikt her i verden. 
Gode er de i hvert fall. Fulle av sommersmak allerede.
God sommer

9. juni - bryllupsdag
I dag er det 65 år siden mor og far giftet seg. På bordene i de små romma hjemme hos bestemor og bestefar var det pyntet med liljekonvaller den dagen. Far prøvde ofte å få plukket en bukett til mor rundt bryllupsdagen. Kjolen til mor var sydd av fallskjermsilke. Det kunne de få tak i etter krigen. En tante hadde brukt den før mor, og to tanter brukte den etter henne. 

Dette omtrent skrev jeg et annet sted 15. mai:

Vi behøver ikke kjøre langt for å få oss "middag med utsikt". Hurra for "grisgrendte strøk"!