Å lære seg å arbeide.
Min onkel om nå er død, var min første arbeidsgiver. Jeg husker min første ordentlige arbeidsdag. Førsteklassingen hadde «potetferie» som det het i 1959, og jeg var på gården hos tante og onkel og tok opp poteter. De fulle kurvene med poteter var alt for tunge for en spinkel liten syvåring, så jeg plukket sammen med tante i hennes kurv, og hun tømte i tilhengeren. Guri malla så sliten jeg ble!!
Da jeg gikk opp Tveitanebakken om ettermiddagen, kjentes beina som gelé. Men hovedfølelsen var en annen: Jeg var stolt – veldig stolt! Jeg hadde arbeidet hele dagen; gjort en ordentlig jobb, og i lomma hadde jeg fem blanke kroner som jeg hadde fått av onkel. Min første lønn.
Da jeg viste lønna mi til mor, syntes hun nok at jeg hadde fått mye for jobben – litt for mye kanskje. Det syntes ikke jeg! «En arbeider er sin lønn verd.»
Noen år senere:
Gulrotrennene på gården hos tante og onkel var lange. Første jobben når skolen var slutt i juni, var å tynne gulrøtter. De bittesmå grønne plantene sto i to rader på hver rand. Gulrottynning må gjøres nøyaktig! Passe avstand mellom plantene er en ting. Like viktig er det å sørge for at det ikke står to planter helt inntil hverandre. Får to planter stå slik, blir det ikke noe av noen av dem.
Jeg likte å tynne gulrøtter. Det var nøyaktighetsarbeid, og det ble fint. Det varmet og ga mot på å fortsette når onkel ga uttrykk for at han var fornøyd med arbeidet jeg gjorde. Når jobben var gjort, kom vi inn på «kontoret» hans og fikk lønn – en ordentlig sjekk som vi gikk i banken med. Kjempestas! … en hel liten gjeng med nieser, nevøer og nabounger … «En arbeider er sin lønn verd.» Nå tynner man ikke gulrøtter lenger.

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar