I dag har jeg lyst til å minnes far. Jeg setter inn det jeg skrev i julebrevet mitt i desember det året han døde. Jeg skrev om «faren min», om alle de viktige tinga han lærte meg. Her er teksten:
«Av de store tingene, har han på forunderlig vis lært meg grunnleggende respekt for menneskeverd og likeverd gjennom måten han hjalp folk på. ”Det gå`ke an at…”, eller ”det er for gæ`li at…”, og så var han i gang. For far var livet en alvorlig sak, som man skulle bruke ordentlig – ikke tøyse bort på tull, fritid og latskap. Han har lært meg hva ansvar er. Det var bra han helligholdt hviledagen så strengt, ellers ville han arbeidet med noe bestandig.
Han har lært meg å stille opp for mine, slik han og mor alltid stilte opp for oss, men han har også lært meg at det kan være krevende å være barn av en far med høye idealer – som levde som han lærte. Det var ikke alltid enkelt å være uenig med ham, gjøre andre valg enn hans, og gå andre veier.
Men det er særlig alle de små tingene jeg har tenkt på: Han kunne så mange morsomme regler, småvers og uttrykk, og jeg var så glad i å lære dem. I år vet jeg hva som må skje den morgenen jeg står opp og ser den første snøen ligge over plenen. Da må jeg stille meg opp ved vinduet og deklamere som far pleide å gjøre, for nå kan ikke han gjøre det mer:
”Ja nu har det snedd i hele natt,
og nu er det hvitt over marker og kratt,
og nu kan vi kjøre i skog og på hei.
Den saken er grei.
Du Ane, hvor er vel skinnluen min,
og lovottene med tommeltott på,
forleden dag på loftsgulvet lå?
Ja visst gjor` de så.”
og nu er det hvitt over marker og kratt,
og nu kan vi kjøre i skog og på hei.
Den saken er grei.
Du Ane, hvor er vel skinnluen min,
og lovottene med tommeltott på,
forleden dag på loftsgulvet lå?
Ja visst gjor` de så.”
Jeg kan ofte se hva slags dyr som har løpt eller gått over snøen. (Det er forskjell på dyrs løpespor og gåspor.) Jeg lærte det på skiturene med far. Kanskje kan jeg også fortsatt skille på ulike typer lort i skogen, og se hva slags dyr som har vært der. Far viste oss det når vi var på skogstur. Jeg kan finne himmelretningene når jeg ser plasseringen av ei maurtue. Far var ivrig etter å forklare og lære oss det. Jeg vet stort sett hva slags trær vinden suser i, og hvordan beveren arbeider når den lager demningene sine. Forhåpentligvis kan jeg fortsatt spikke en seljefløyte, for nå må andre enn far lage dem. På de lange vandringene mine i Spania er jeg opptatt av landbruket langs veien; jordsmonn, dyrkingsmetoder, vanning, vekster, tørke... Jeg vet at jeg hører til nær jorda. Far har plassert meg der.
Når jeg har gjødsel på plenen, har jeg alltid tenkt på far. Som lita jente lærte han meg hvordan man skal ”så” på gamlemåten. Han gikk med stor bøtte på armen, og jeg ved siden av med ei lita bøtte. ”Nei, ikke sånn, Bjørg. Se her. Lita bue til venstre, stor bue til høyre. Lita bue til venstre, stor bue til høyre. Sånn, ja! Det var bedre.” Kanskje kan jeg til og med klare å pode et frukttre, hvis jeg fikk alt som skal til. Jeg likte å gå med ham i hagen når han podet, og han likte å forklare hvordan det skulle gjøres.
Bare småting og bagateller? Ja, kanskje. Men jeg velger å se det slik Kristin Solli Skøyen gjør: ”Ting var deler av en sammenheng som ga dem en betydning mye større enn tingen selv.” Det handlet om de små tingenes betydning for den store sammenhengen. Om den lille timens betydning for dagen og den lille dagens betydning for livet. ”Det handler om kunsten å forberede små tider som kan tåle tyngden av de store tidene når de kommer.”»
