Mor sitter i stolen på sykehjemmet og sover. Hvis hun lever til februar, blir hun 99 år. Hukommelsen har smuldret opp og blitt nesten borte. Språket har blitt en smal liten sti av noen få ord og setninger mellom oss. Det er ingen samtaler lenger. Jeg utruster meg med små fortellinger på vei inn; hverdagsfortellinger fra jeg var barn; fortellinger om gode ting hun gjorde, fine ting hun laget… Da smiler hun: «Sier du det. Det kan´ke jæ huse.»
Nå er det en måned siden sist jeg var der. Jeg rører ved armen hennes: «Mor.» Hun ser opp og smiler: «Nei, er det deg som kommer.» Så går timen. Små fortellinger. Mor sover litt og er våken litt. Få ord går fra henne til meg på den smale stien av ord.
Perioden med besøk ender jo alltid med at jeg skal tilbake til Vestlandet. På det siste besøket forteller jeg henne det noen flere ganger, slik at det kanskje skal feste seg en liten stund. Så får hun en klem og jeg sier adjø. Det er da setningen kommer; setningen som alltid ble uttalt på en eller annen måte alle de gangene vi hadde pakket ferdig bilen og sto klar i gården for å reise hjem til Vestlandet over fjellet: «Du ringer vel når du kommer fram?»
En krystallklar liten bit av hukommelse har trengt seg gjennom tåka. Det er år siden jeg har hørt den setningen nå. Slik fulgte mor og far oss i tankene i alle år, på veien over fjellet til Vestlandet og på veien gjennom livet. «Du ringer vel når du kommer fram.»
Jeg smiler og gir henne en klem til. Kan ikke lyve og si ja.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar