14. september 2019

Lavmælte fortellinger om krig.
Seierherrene skriver historien. Tyskland er landet som tapte krigen. De går stille i dørene. Men vi kan selv finne fram til forferdelige tall på drepte og vanvittige tall på tyskere som ble fordrevet fra alt sitt, fordi de bodde øst for den nytrukne Oder-Neisse-linjen. Disse millionene av flyktninger kom til bombede, utarmede tyske områder. Det ligger mye i vår bekjente, Dieters ord: "Selvfølgelig sultet vi."

Men de lavmælte fortellingene fra krigen støter vi på overalt. De små minneplakettene vi plutselig tråkker på i gaten utenfor det som var huset til en jødisk familie. Den vesle steintavlen som forteller om en enkeltskjebne fra fangenes dødsmarsjer vestover fra de østlige konsentrasjonsleirene. Eller historien til bildet:

I krigens siste fase ble stadig yngre gutter fra hele Tyskland sendt til fronten. En 17-åring havnet i harde, håpløse kamper mot den russiske overmakten utenfor Weissenberg. Nederlaget var uunngåelig, døden nokså sikker. I et fortvilet forsøk på å gripe livet, rømte han. Han ble tatt av sine egne og møtte desertørens skjebne: skutt. ... Så kapitulerte Tyskland.
Det ble strid i Weissenberg. Folk ville ikke ha en fremmed desertør på kirkegården. Men noen innbyggere tok affære og gravla den unge soldaten like innenfor kirkemuren. Graven har blitt omsorgsfullt stelt i snart 75 år. På minnetavla står det: "Her hviler en krigstrøtt 17-årig soldat, skutt i krigens siste dager."
Hverdagsmenneskenes krigshistorier er viktige!