Livet etter påske

Det er stille i huset igjen. Alle har reist hjem hver til sitt. Vaskemaskinen går, selv om det er helligdag i dag og. Andredagene må finne seg i slikt. I løpet av påska har jeg delt elleve små påskefortellinger med dere. Det har vært kjekt å gjøre det. Finr at noen - helt uten å ane det - ga meg inspirasjonen til å skrive. Med fine figurer på lån i huset, ble det jammen en enkel påskehage også.

Påskesalmer blir ofte i meste laget glade for meg. Derfor avslutter jeg "påskeserien" min med en annen sang jeg liker godt. Med ønske om gode hverdager etter påske:

Mot morgengry

Så kom du da til sist, du var en fremmed, en sagnfigur jeg hørte rykter om.

Så mange malte sine bilder av deg, du bar en annens bilde da du kom.

Vi trodde du var en vi kunne kjøpe, et navn å signe våre våpen med.

Vi bygget katedraler mot det høye, men du gikk hele tiden lengre ned.

Du er et barn som ligger på et jordgulv, du fryser om vi ikke griper inn.

Du hater vold, berører våre kropper, du byr de elskende på moden vin.

Du stiger ut av alle tomme graver, du er en vind som sier: det blir vår.

Du kommer som en flyktning over fjellet, du følger oss dit ingen annen når.

Du er den sang om livet som jeg glemte, den sannhet jeg forrådte, dag for dag.

Jeg svek meg selv; det speil jeg alltid gjemte bar dine brådyp, dine ansiktsdrag.

Kom nær til meg og bli hos meg. Det mørkner, kan hende lysner det en gang på ny.

Ditt liv skal bære meg; en svarttrost synger i nattetimen fram mot morgengry.

Ylva Eggehorn /Benny Andersson (1999)

Gjendiktet/oversatt av Hans-Olav Mørk.

Påskemorgen - det enkle

For 10 år siden: 
Hjelpe meg! Skal jeg ende opp uten påskedagsgudstjeneste midt i Spania, der det er messer til alle tider og nesten overalt?! De små landsbyene ligger tett der jeg går, men jeg har nå stått foran tre stengte kirkedører; ingen informasjon og klokka har passert elleve. Det lukter nystekt brød et eller annet sted, og jeg snuser meg fram til bakeriet. «Messe?» «Nei, ikke her, men oppe i nabolandsbyen.» Hun ser på klokka. «Om 25 minutter.» Så fort har nok den bakken sjelden blitt tilbakelagt med oppakning!

En landsens kirke og noen hus i en klynge. Jeg kommer inn akkurat da alle ser ut til å skulle ut. Fikk jeg feil tid? Nei, de skal starte med prosesjon. To små enkle, slitte plattformer skal bæres rundt kirken. Mennene og damene deler seg i to flokker. Damene med Maria går til venstre og mennene med den oppstandne Jesus går til høyre. En av damene stemmer i en sang, og de andre følger med. Bak kirken møtes de to små flokkene. Maria bøyer seg for Jesus. Sammen går alle tilbake til kirken.

Jeg har havnet i «gamle dager». Her sitter mennene på høyre side av midtgangen, og damene på venstre. Det er ingen prest her, men det er tre ungdommer som leder messen – ei jente og to gutter. Presten er vel opptatt på større og viktigere steder. Jenta leser evangelieteksten og taler. Det er også hun som deler ut nattverden. Brødet ligger jo ferdig innviet (konsekrert) av presten. Derfor kan hun gjøre det. Det synges, fordi noen stemmer i og andre følger opp. I denne vesle landsbyen er festgudstjenesten første påskedag helt selvgjort.

Over hele verden, på mange slags vis, feires påskedag i dag. Denne feiringen vet jeg at jeg kommer til å huske. 

GOD PÅSKE!

Påskeaften

Noen minner fester seg og blir værende. Det behøver ikke være de store hendelsene; noen ganger er det det stikk motsatte. Kanskje er det derfor jeg alltid husker påskeaften i Valdesalor på denne dagen. Jeg fortalte det i fjor også, men noen tåler vel en reprise.

For fem år siden: Jeg er på messe i kirken i Valdesalor - en bitte liten flekk på jorden. Det er påskeaften. De holder egentlig midnattsmesse, men klokka er bare åtte om kvelden. Det handler selvsagt om at presten skal være på et større og viktigere sted senere.

Kirken er påskepyntet. I morgen skal de bære sine to små plattformer gjennom byen i prosesjon. (Se bildet.)

Vi er tjue lokale damer, en mann (de andre spiller kort på baren), en gutt, fem pilegrimer og presten. Det er mørkt i kirken. Sammen går vi ut og presten tenner det store påskelyset fra et ildfat utenfor døren. Han bærer lyset inn igjen, og alle tenner sine små lys fra det store - akkurat som vi gjør hjemme i Norge på en påskenattsgudstjeneste. Sakte kommer lyset i den mørke kirken. Så leser de alle tekstene for denne spesielle kvelden - akkurat de samme tekstene som hjemme.

Valdesalor; en liten flekk på jorden - i kveld, påskeaften - små flekker over hele jorden - de gjør akkurat det samme - akkurat denne spesielle kvelden. "Jeg er verdens lys." "Kristus er oppstanden." "Ja, han er sannelig oppstanden!" - Over hele verden - akkurat nå denne kvelden - også i Valdesalor...

Bildet: Niño Jesus i Valdesalor.

Den lange fredagen

For 10 år siden: 
Det kunne kanskje være passelig trening på en langfredag å havne på en sovesal med 92 senger i Nájera. I gamle dager skulle man jo gjøre noe av det hardeste arbeidet på langfredag. Jeg satte ikke pris på utfordringen, men hadde ikke klart å finne noe annet. 

Det var messe i Santa Cruz-kirken om kvelden. Framme i kordøra lå et krusifiks med et klede over. Jeg kan fremdeles huske at jeg ga fra meg et lite gisp da kledet ble tatt vekk. Krusifikset som lå der hadde langt, mørkt, ekte hår. Ansiktsuttrykket var fordreid av smerte. Kroppen var full av sår. Så begynte folk å reise seg i benkene. En etter en gikk de fram og kysset knærne til krusifikset, mens et kor sang veldig vakkert. Det hele virket veldig, veldig fremmed. Jeg satt stille i benken.

Prosesjonene var alt i gang da vi kom ut. Her behøvde ingen å lure på om det var Jesu dødsdag. Musikkorpset spilte en (hjerte-)skjærende sørgemarsj, men folkestimmelen, barnevognene, gotteriet og besøka på barene stoppet ikke opp. Jesus ble båret både lidende og død i kiste gjennom byen. Forunderlig!

Madrugada – en natt på vei mot dagen

For fem år siden: 
Det er natt i Merida. Jeg har tatt på meg det jeg har av klær utenpå hverandre. Det er kaldt og jeg skal være ute lenge. Timene tikker seg fra skjærtorsdag til langfredag. En annerledes prosesjon beveger seg sakte gjennom gatene. Trommer angir takten, ellers er det stille. Vi er på vei fra Plaza de España til ruinene av det romerske amfiteateret. Først går bærerne med et stort kors med lys på. 

Prosesjonen går inn på arenaen, og vi andre setter oss i amfiet. Like sakte som før beveger bærerne seg rundt den store arenaen. Jeg forstår først nå at jeg er med på en korsvandring til de tradisjonelle 13 stasjonene. 13 stopp, 13 lesninger, 13 små meditasjoner fra kjente mennesker i Extremadura, blant annet av ordføreren i Merida (en dame). En ved siden av meg hvisker info til meg underveis, så jeg skal forstå litt av det som foregår.

Det er natten før den lange fredagen. En hel del mennesker i Merida er våkne. De er sikkert ikke alene om det denne natten. Klokka er nesten halv fire om morgenen når jeg kryper til sengs, full av inntrykk fra en annerledes påske, som ennå ikke er over.

Skjærtorsdag

For 10 år siden: 
I Santiago-kirken i Logroño er plattformene klare. Men først er det messe kl. 18, med uvante skikker for en norsk lutheraner, selv om bakgrunnen i dagens bibelfortelling er tydelig nok. Presten tar av seg messeklærne. En hel del folk går fram og setter seg i trappa til koret. Presten fyller vann i et kar, finner et håndkle og begynner å vaske føttene til dem som har kommet fram. Sakte arbeider han seg bortover raden. I benkeradene synges en spansk variant av «Da jeg trengte en neste, var du der, var du der?» Så går vi ut i kvelden.

Gatene er stappfulle av folk i alle aldre. De går litt mellom prosesjonene i ulike gater, triller barnevogner, kjøper gotteri og går på bar som om det var 17. mai. Musikkorpsene våre ville bli reine spurvepip mot denne kaskaden av horn og trommer.

De karakteristiske hettene virker fremmede på meg. Vi er i Nordspania, der prosesjonene nok har mer alvorspreg enn i sør. Jeg har aldri sett så mange kors som i Logroño denne kvelden. Her skal ingen være i tvil om at vi går mot langfredag!

Etter hvert kommer mørker sigende, og lysene tennes på plattformene. Det er vakkert – selv med alle korsene.

Maria

For fem år siden: 
Vi står og venter utenfor kirken i Zafra der Maria skal starte kveldens prosesjon. En ivrig dame legger ut for oss om prosesjonene. Vi får med oss bruddstykker som litt etter litt settes sammen til bilder av det vi opplever; australske Don, franske Marie og jeg. Hun forteller med entusiasme om alle som har kommet hjem for å være med, om bærerne, om alt arbeidet som ligger bak. 

Jesus må kjempe med Maria om hovedfokus i prosesjonene. De fleste gangene taper han vel den kampen. Maria er ute hver kveld i de store byene – flere Maria-er i flere prosesjoner. Noen steder får hun ulike kjoler hver dag, med farge som harmonerer med dagen; en sørgende, tårevåt Maria helt fram til 1. påskedag. Over henne er det ofte kunstferdige baldakiner.

Det er krise hvis det blir regn. I dag er det bare så vidt det går bra, men det går bra. Det er regn over nesten hele Spania. Vi har sett det på TV, der barn står i kostymene sine og gråter over avlyste prosesjoner. Voksne kjemper også med gråten. En uendelighet av forberedelser til ingen nytte. Alle de fine stoffene og treverket kan ikke ut i regn.

I Zafra er vi heldige. Det blir ikke regn. Maria beveger seg sakte gjennom byen. Jesus følger på en annen plattform. Mørket kommer og masser av lys tennes på plattformene. Det er vakkert. Det er påske.

Å forberede påske – de som bærer

Hvem gjør alt dette arbeidet for at det skal bli påskeprosesjoner? Det er egne foreninger. Det skal masse utstyr til, og det skal arbeides i uker og måneder på mange plan.

En viktig gruppe er bærerne. Hvis jeg har forstått det rett, er det slik at når plattformen ser ut til å bevege seg framover på egen hånd, er bærerne skjult under og bærer på nakken. (Se første bildet.) Da er de helt avhengig av signalene fra den som går foran og styrer det hele.

Andre ganger er bærerne synlige. Da har de ofte de karakteristiske hettene. Jeg har regnet og tellet meg opp mot 70 bærere under en plattform. Men ute i de små landsbyene, kan det hele være enkelt og i mye mindre format; kanskje bare en bærer i hvert hjørne = fire.

Det skal mye øving til for å gjøre alle bevegelsene i takt, og når det av og til nærmer seg dansetrinn, må det selvsagt trenes en hel del.

Å forberede påske er derfor i høyeste grad kulturavhengig. Når jeg skriver litt om dette hver dag nå, går tankene stadig til de koptiske kristne i Egypt. Noen har forberedt påske for siste gang. Det oppleves så ubegripelig urimelig. Derfor har jeg et sterkt ønske om en god påske for alle som nå forbereder seg på ulike vis!

Å forberede påske – de som pynter

Jeg møtte den overdådige blomsterprakten på plattformene første gang på skjærtorsdag for 10 år siden; for sikkerhets skyld med en korsfestet Jesus på et hav av røde nelliker. (Se siste bildet.) Jeg ble ikke enig med meg selv om det var flott eller på grensen til litt groteskt. Folk klappet og musikkorpset prøvde å sprenge trommehinnene mine. 

For fem år siden fikk jeg komme inn i det store teltet som var satt opp sentralt i Merida. Der ble plattformene som skulle ut om kvelden, gjort klare og pyntet med blomster. For en prakt! Maria fikk mest og ble flottest. Damene arbeidet under høytrykk for å få alt klart i tide. Så ble Jesu tårevåte mor løftet opp og båret ut i kvelden til folkehavet som ventet. 

For en bruk av blomster! For en kunst å rigge det hele så flott til!

Barn er barn

Barn er barn …
For fem år siden: Påskeprosesjonene snegler seg gjennom gatene. Å komme seg fra start til mål, tar gjerne flere timer. Musikken spiller. En leder med stav dirigerer det hele, av og til hjelper en tromme til. Et slag og bærerne tar tak; et nytt slag og alle løfter. Så beveger plattformene seg framover.

Det går i ulike rytmer. Noen ganger siger de stille framover, så vugger de. Plattformene med Maria «tripper» av og til, og noen ganger gynger det hele så duskene på baldakinen svinger i takt fra side til side. Folk klapper. Det skal masse trening til for klare å gjøre dette i takt. Et slag og alle stopper; et nytt slag og plattformen settes ned. (Se «Semana Santa» og et spansk bynavn (f eks Sevilla) på YouTube.)

I Merida er det barn med i den tidlige kveldsprosesjonen. Det blir mye venting underveis. Når ventetiden blir for lang, viser det seg at barn er barn i alle kulturer. De knuffer litt, erter hverandre, går rundt seg selv, retter på antrekket, heiser opp hetta som skjuler ansiktet … og så leker de med lyset … Det er stas å gå i ordentlige drakter, som de voksne. Det er spennende å kanskje få bli bærer en gang. Da må det øves. På det ene bildet ser dere barn med utstyr som bærerne bruker. (Jeg har sladdet ansiktene.)

e timer. Musikken spiller. En leder med stav dirigerer det hele, av og til hjelper en tromme til. Et slag og bærerne tar tak; et nytt slag og alle løfter. Så beveger plattformene seg framover.

Det går i ulike rytmer. Noen ganger siger de stille framover, så vugger de. Plattformene med Maria «tripper» av og til, og noen ganger gynger det hele så duskene på baldakinen svinger i takt fra side til side. Folk klapper. Det skal masse trening til for klare å gjøre dette i takt. Et slag og alle stopper; et nytt slag og plattformen settes ned. (Se «Semana Santa» og et spansk bynavn (f eks Sevilla) på YouTube.)

I Merida er det barn med i den tidlige kveldsprosesjonen. Det blir mye venting underveis. Når ventetiden blir for lang, viser det seg at barn er barn i alle kulturer. De knuffer litt, erter hverandre, går rundt seg selv, retter på antrekket, heiser opp hetta som skjuler ansiktet … og så leker de med lyset … Det er stas å gå i ordentlige drakter, som de voksne. Det er spennende å kanskje få bli bærer en gang. Da må det øves. På det ene bildet ser dere barn med utstyr som bærerne bruker. (Jeg har sladdet ansiktene.)

Palmesøndag - "barnas dag"

10 år siden: Jeg våknet av vannet som klukket og rant i takrennene utenfor rommet mitt i Pamplona. Det plask-regnet! Å, nei! Da kan ikke palmesøndagsprosesjonene gå.

Hvis jeg har forstått det rett, er palmesøndag "barnas dag" i påskeprosesjonene. Tett av mennesker langs gatene der prosesjonen skal gå, barn i alle aldere - også i selve prosesjonen, musikkkorps, Jesus på eselet, tørka palmeblader, kunstferdige flettverk som barn stolt viste fram til meg; og gotteri - selvfølgelig. 

Arrangementene måtte gå for seg innendørs i katedralen, i stedet for i gatene, men barna stilte opp; noen i mer tjenlige klær, andre i den planlagte finstasen. 

Jeg vil tro at som norske voksne husker barndommens 17. mai-er, husker mange spanjoler barndommens palmesøndager - Domingo de Ramos. Barn samler minner og vokser inn i tradisjoner ved å DELTA.

I noen perioder i livet har jeg klart å gjøre noe "deltakende" for barn i påsken, i andre perioder slett ikke. Hva vil vi at barn nær oss skal huske fra påske - ut over smågodt på billigsalg? Mange får til mye, både i Norge og Spania, men vi må vel erkjenne at her på berget er vi ganske dårlige på heidundrende påskeprosesjoner. :) 

(Barneansiktene - med vakre mørke øyne - må dere finne dere i å få i sladdet utgave.)

Å forberede påske

Det handles inn mat. Det vaskes - kanskje. Snop på plass. Har vi påskepynt? ... Å forberede påske kan være så mangt. 

Like før påske for fem år siden, kikket jeg forsiktig inn av en dør på siden av kirken i den spanske byen El Real de la Jara. Noen pratet ivrig der inne. Jeg fant tre damer i full sving med å rense og pusse lysestakene til plattformen som skulle bæres gjennom gatene i påskeprosesjonene. Jeg hadde trodd at plattformene sto "ferdige" et eller annet sted - lagret til neste påske. I løpet av noen dager hadde jeg forstått at mange av dem bygges opp hvert år. 

Damene fortalte at nå gledet de seg til ungdommene kom hjem fra studier og arbeid andre steder. De skulle være med å bære de store plattformene. Noen renset Marias kjole. Noen så over baldakinen. Noen laget fantastiske blomsterdekorasjoner. 

Jeg lærte mye om å forberede påske på spansk vis i dagene som fulgte. 

En julesang - bare så jeg ikke glemmer den

En julesang som bør huskes.

Mot morgengry

Så kom du da til sist, du var en fremmed, en sagnfigur jeg hørte rykter om.
Så mange malte sine bilder av deg, du bar en annens bilde da du kom.
Vi trodde du var en vi kunne kjøpe, et navn å signe våre våpen med.
Vi bygget katedraler mot det høye, men du gikk hele tiden lengre ned.

Du er et barn som ligger på et jordgulv, du fryser om vi ikke griper inn.
Du hater vold, berører våre kropper, du byr de elskende på moden vin.
Du stiger ut av alle tomme graver, du er en vind som sier: det blir vår.
Du kommer som en flyktning over fjellet, du følger oss dit ingen annen når.

Du er den sang om livet som jeg glemte, den sannhet jeg forrådte, dag for dag.
Jeg svek meg selv; det speil jeg alltid gjemte bar dine brådyp, dine ansiktsdrag.
Kom nær til meg og bli hos meg. Det mørkner, kan hende lysner det en gang på ny.
Ditt liv skal bære meg; en svarttrost synger i nattetimen fram mot morgengry.

Ylfa Eggehorn /Benny Andersson (1999)

Gjendiktet/oversatt av Hans-Olav Mørk.