30.august 2019

Å bry seg eller ikke bry seg – forskjellen merkes!
«Håper det er tepper!» Vi var på vei inn i en liten landsby. Der var overnattingsmuligheten et herberge, ikke noe annet. Vi går uten soveposer for å spare vekt, og har bare en tynn silkelakenpose. Det var ikke tepper i herberget, men det var bare begynnelsen. Det var skittent, søppelbøttene var ikke tømt, ikke noe toalettpapir. Dobbeltmadrassen vi var tildelt var knekt og skrådde inn mot midten fra alle fire hjørnene. Det ble en krevende natt! Vi husker denne landsbyen som stedet der noen med ansvar ikke brydde seg.

Cañaveral de León (400 innb.) har ikke overnattingsmuligheter. Når vandrerne må stoppe i slike landsbyer, betyr det gjerne overnatting på treningsmatter i gymsalen. Vi hadde 26 km i beina da vi ble møtt med et smil og et håndtrykk på kommunehuset. «Velkommen!» Stempel i pilegrimspasset, registrering i protokollen, nøkler til gymsalen, så ut for å bli tatt bilde av. De ville ha bilde av alle som valgte å overnatte i landsbyen deres. :) «Dere kan ikke bruke gymsalen før dansegruppa er ferdig med øvelsen kl 19. Det er over middagstida nå (comida), men dere kan sikkert få middag på bar/restaurante San Sebastián nedi gata.»

Vertinnen der syntes tydeligvis det var kjekt å gjøre noe annet enn å servere øl til byens mannfolk. Vi fikk DEN treretters middagen ute på verandaen, og kaffe og kake «på huset»! Da kvelden kom, tok vi på oss alt vi hadde i sekken av klær, lag på lag, og la oss fornøyde i tynne silkelakenposer på treningsmattene. Vi husker Cañaveral med glede, fordi vi følte oss velkommen. Noen med ansvar brydde seg!