Min onkel er død 97 år gammel. Jeg var med å våke over ham de siste par dagene, før han fikk dø i sin egen seng hjemme, slik han ønsket.
Når noen har levd et langt liv - lenger enn han egentlig ønsket - var det en god opplevelse å sitte i det stille huset og la tankene vandre og summere opp min lille bit i onkels liv; takke, synge noen salmer, lyse en velsignelse - fred.
I 1955 skulle jeg bli storesøster, to og et halvt år gammel. Det ble komplikasjoner med fødselen, og mor var veldig dårlig. Noen måtte ta seg av "jentungen". Det ble tante og onkel. De reide opp til meg mellom seg i dobbeltsenga. Ingen kunne vite at oppholdet skulle komme til å vare en stund.
Ikke så reint få ganger opp gjennom livet har jeg fått høre historien om hvordan de våknet om morgenen av at toåringen lå der mellom dem i dobbeltsenga og sang.
Tante og onkel fikk ikke barn. Det var en stille sorg gjennom hele livet deres, tror jeg.
Meningsfylt å sitte ved et dødsleie; takke for omsorg og omtanke; gi ørlite grann tilbake.
(Onkel helt til høyre på første bildet. Jeg da tante og onkel passet meg på det andre bildet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar