Å sørge over sine døde.
Europa er full av minnesmerker fra gamle og nyere kriger over soldater som døde i kamp for sitt land. Går du inn i en fransk landsby, finner du ofte et minnesmerke på torget med navn på alle som døde i de to verdenskrigene. Her i Tyskland finner man det samme, forskjellen er at her stopper det med første verdenskrig. Dit, men ikke lenger. Minnesmerkene over falne 1939-45 er sjeldne og lavmælte. Det står ikke noe om "helter" for "fedrelandet".
Europa er full av minnesmerker fra gamle og nyere kriger over soldater som døde i kamp for sitt land. Går du inn i en fransk landsby, finner du ofte et minnesmerke på torget med navn på alle som døde i de to verdenskrigene. Her i Tyskland finner man det samme, forskjellen er at her stopper det med første verdenskrig. Dit, men ikke lenger. Minnesmerkene over falne 1939-45 er sjeldne og lavmælte. Det står ikke noe om "helter" for "fedrelandet".
Vi går forbi en stein med navn. "Våre døde som vi savner. 1939-1945." Vi åpner en kirkedør. Der bak lukkede dører er de. "I Guds hånd. 1939-1945." Vi går ut av en landsby og opp i en skog. Der ligger plutselig et minnekapell; mange, mange navn. "Elsket og savnet."
Det mest høytidelige som foregår hjemme 17. mai, er kransepålegging på gravene til dem som døde i andre verdenskrig. De ga sitt liv, og vi minnes dem. Alle steder finnes sorgen over døde i krig, men noen vant og noen tapte. De siste bærer også på en skyld. Minnesmerkene sier også noe om det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar