30. november

Et yrkesliv er over. Nå begynner noe nytt. 

I dag har jeg hatt min siste arbeidsdag. Hjelpe meg så vanskelig det var å gå ut av kontordøra å låse etter seg!! (Dere som kjenner meg kan vel tenke dere at selvfølgelig gråt jeg. :)) Dette er en av de store overgangene i livet, tenker jeg. Det er en vemodig dag i dag.

Fredag i forrige uke var det «minnestund» for meg på avdelingen. Det ble en varmende og flott avslutning. (Se hvor fine rosene er nesten en uke senere!) Siden jeg har det faget jeg har, og vi nærmer oss den høytiden vi gjør, kan en liten omskriving av siste setning i juleevangeliet i Lukas, kap. 2 passe: «Jeg tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i mitt hjerte» :) Nå begynner noe nytt. Hva det blir vil vise seg. Men kanskje det kan hjelpe med et "programdikt"? Dette har vært et lite motto for meg de siste åra:

We didn’t see the seven mountains ahead of us. 

We didn’t see how they are always ahead, 

always calling us, 

always reminding us that there are more things to be done, 

dreams to be realised, 

joys to be re-discovered, 

promises made before birth to be fulfilled, 

beauty to be incarnated, and love embodied.

We didn’t notice how they hinted that nothing is ever finished, 

that struggles are never truly concluded, 

that sometimes we have to re-dream our lives, 

and that life can always be used to create more light.

. Ben Okri