I ettermiddag har jeg klippet ned 13 meter nyvevde matter. Tror det må være mer enn 25 år siden jeg klippet ned en stor rull med matter sist, så det kjennes godt og kjekt. Tusen takk til alle som har gitt meg utslitte olabukser!!!
Tenker mye på generasjonen før meg når jeg vever. Jeg vever for hobby. De vevde av nødvendighet. Da mor og far skulle sette bo i 1951, vevde mor alt de trengte av sengklær og håndklær - og duker. Det var vanskelig å få tak i stoff, men garn kunne de få. Bestemor fortalte at mor var en "reser" til å veve. Hun pleide å foretelle at "jeg rakk ikke annet enn å spole, og lage litt mat om dagen. Skyttelen fløy som et lyn, og det sa dunk, dunk, dunk omtrent uten opphold mellom slaga."
Siden ble det mest matter. I sammensetningen av farger og striper utfoldet mor fargesansen sin. Hun kunne "plundre" ei god stund med innslag som hun plukket opp igjen, før hun mente hun hadde et godt stripemønster som skulle gå gjennom mange meter. Da hørte det også med å vurdere om du hadde farger nok til å komme i mål med det du hadde begynt på.
Da jeg flyttet på hybel til Oslo vevde mor matter til meg som var dristige i fargesammensetningen og veldig fine! Jeg hadde dem til de datt fra hverandre.
Bestemor hadde moro av å fortelle om da bestefar ikke kunne finne den rutete arbeidsskjorta si. "Å nei. Jeg trengte så veldig noen filler med fine farger, så den har gått i veven." Det hører med til historien at skjorta var godt brukt. Kragen var snudd og fillete for andre gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar