Julegaver til glede og besvær.
Hvorfor står noen få hendelser fra barndommen klart for oss? Ofte er det visst slik at vi husker hendelser det var knyttet følelser til; glad, trist, lei seg, overrasket osv. Så her er fortellingen om den jula jeg husker hva jeg fikk i julegaver:
Brødrene mine leker på gulvet. Hvis jeg var åtte år, er de to og fem. Alle pakkene som lå under treet er pakket opp. Det er freden etter pakkestyret. Jeg sitter i den røde lenestolen med gavene mine rundt meg. Jeg er så fryktelig trist, men det går det ikke an å vise. Man kan ikke være lei seg når det er julaften, når man har fått gaver, og er åtte år og vet bedre. Snille jenter er ikke misfornøyd for gavene sine.
Hva har jeg rundt meg? Jeg har tre pynteforklær. To av dem husker jeg; et flortynt, rosa og et nydelig blått hjemmesydd med broderte blomster på lommene. Det tredje husker jeg ikke, men det var tre. Så ligger det bøker der; tror det også var tre. Undertøy fra besteforeldrene på Veldre var det sikkert. Det fikk vi nesten hvert år, og det var helt greit. – Guttane leker på gulvet. Jeg er så lei meg. Må ikke vise det.
Hva jeg følte var nok ikke så usynlig som jeg ville ha det. Mor og far så at jentongen var lei seg. Det var ikke så vanskelig å se hvorfor heller. Her hadde tantene i farta ikke snakket sammen når de kjøpte julegaver. Det var ingen leker; ikke engang et spill, og jeg var bare åtte år.
Da jeg skulle legge meg om kvelden, sa far: «Du, hvis du får ønske deg en ekstra presang, hva vil du ha da?» Vi fikk aldri gaver utenom jul og bursdag. «Skal jeg få en presang til?» «Mor og jeg ser at det´herre blei litt gæ´ært for deg.» «Jeg ønsker meg en sånn med tangenter, til å slå på med en pinne.»
En dag mellom jul og nyttår kom far hjem fra jobb med en pakke. Der var sylofonen – i mange glade farger. Jeg spilte og spilte og spilte …
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar