Advent til glede og besvær.
Førjulskav og førjulsstrev:
Som noen kanskje forsto i går, kommer det noen førjulstanker fra meg framover.
Liv Riiser skrev et litt ampert innlegg i Vårt Land for mange år siden. Der sa hun blant annet: «Like sikkert som advent, begynner noen å snakke om stillheten og ettertanken og julens egentlige budskap. Hører jeg én gang til noen som snakker om hva jeg egentlig burde ha gjort i stedet for det jeg gjør, så skriker jeg. … Den jobben jeg gjør for å få dette til, den vil jeg ikke ha skjenn for, men ros og anerkjennelse. Skryt vil jeg ha for detaljene jeg husker, gavene jeg pakker inn og maten jeg lager. Ikke dårlig samvittighet for at jeg ikke heller gjør noe annet.»
Hvor sitter ettertanken – i hodet eller i hendene – eller kanskje begge steder? Vi er kropp og sinn, hånd og ånd. Kan det tenkes at ettertanken i denne førjulstida særlig sitter i hendene? Hva som kommer først og sist av hånd og ånd i førjulskavet, kan vel variere. Noen ganger kommer ettertanken til hodet først, og så vil hendene gjøre noe julegreier ut fra det som er tenkt. Men oftere på denne tida tror jeg det er motsatt. Hendene ordner, skaper, baker, reier opp for gjester, henger opp lys og adventsstjerne og lager mat, og ettertanken i hodet kommer sakte krypende av det arbeidet hendene gjør.
Vi er en helhet. Det er ikke nødvendig i førjulskavet å opphøye hodet til noe mer egentlig enn hendene. Hvem som helst kan jo prøve om de vil: Sitte der med stillheten og ettertanken på julaften – uten alt det arbeidet hendene har gjort!
Så kav og strev med frimodighet, eller med Liv Riiser: «Strev har det vært og strev vil det bli – innimellom fest, fryd og ferie. … Signe strevet!»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar