Det er stille i huset igjen. Alle har reist hjem hver til sitt. Vaskemaskinen går, selv om det er helligdag i dag og. Andredagene må finne seg i slikt. I løpet av påska har jeg delt elleve små påskefortellinger med dere. Det har vært kjekt å gjøre det. Finr at noen - helt uten å ane det - ga meg inspirasjonen til å skrive. Med fine figurer på lån i huset, ble det jammen en enkel påskehage også.
Påskesalmer blir ofte i meste laget glade for meg. Derfor avslutter jeg "påskeserien" min med en annen sang jeg liker godt. Med ønske om gode hverdager etter påske:
Mot morgengry
Så kom du da til sist, du var en fremmed, en sagnfigur jeg hørte rykter om.
Så mange malte sine bilder av deg, du bar en annens bilde da du kom.
Vi trodde du var en vi kunne kjøpe, et navn å signe våre våpen med.
Vi bygget katedraler mot det høye, men du gikk hele tiden lengre ned.
Du er et barn som ligger på et jordgulv, du fryser om vi ikke griper inn.
Du hater vold, berører våre kropper, du byr de elskende på moden vin.
Du stiger ut av alle tomme graver, du er en vind som sier: det blir vår.
Du kommer som en flyktning over fjellet, du følger oss dit ingen annen når.
Du er den sang om livet som jeg glemte, den sannhet jeg forrådte, dag for dag.
Jeg svek meg selv; det speil jeg alltid gjemte bar dine brådyp, dine ansiktsdrag.
Kom nær til meg og bli hos meg. Det mørkner, kan hende lysner det en gang på ny.
Ditt liv skal bære meg; en svarttrost synger i nattetimen fram mot morgengry.
Ylva Eggehorn /Benny Andersson (1999)
Gjendiktet/oversatt av Hans-Olav Mørk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar