Påskeaften

Noen minner fester seg og blir værende. Det behøver ikke være de store hendelsene; noen ganger er det det stikk motsatte. Kanskje er det derfor jeg alltid husker påskeaften i Valdesalor på denne dagen. Jeg fortalte det i fjor også, men noen tåler vel en reprise.

For fem år siden: Jeg er på messe i kirken i Valdesalor - en bitte liten flekk på jorden. Det er påskeaften. De holder egentlig midnattsmesse, men klokka er bare åtte om kvelden. Det handler selvsagt om at presten skal være på et større og viktigere sted senere.

Kirken er påskepyntet. I morgen skal de bære sine to små plattformer gjennom byen i prosesjon. (Se bildet.)

Vi er tjue lokale damer, en mann (de andre spiller kort på baren), en gutt, fem pilegrimer og presten. Det er mørkt i kirken. Sammen går vi ut og presten tenner det store påskelyset fra et ildfat utenfor døren. Han bærer lyset inn igjen, og alle tenner sine små lys fra det store - akkurat som vi gjør hjemme i Norge på en påskenattsgudstjeneste. Sakte kommer lyset i den mørke kirken. Så leser de alle tekstene for denne spesielle kvelden - akkurat de samme tekstene som hjemme.

Valdesalor; en liten flekk på jorden - i kveld, påskeaften - små flekker over hele jorden - de gjør akkurat det samme - akkurat denne spesielle kvelden. "Jeg er verdens lys." "Kristus er oppstanden." "Ja, han er sannelig oppstanden!" - Over hele verden - akkurat nå denne kvelden - også i Valdesalor...

Bildet: Niño Jesus i Valdesalor.