Det kunne kanskje være passelig trening på en langfredag å havne på en sovesal med 92 senger i Nájera. I gamle dager skulle man jo gjøre noe av det hardeste arbeidet på langfredag. Jeg satte ikke pris på utfordringen, men hadde ikke klart å finne noe annet.
Det var messe i Santa Cruz-kirken om kvelden. Framme i kordøra lå et krusifiks med et klede over. Jeg kan fremdeles huske at jeg ga fra meg et lite gisp da kledet ble tatt vekk. Krusifikset som lå der hadde langt, mørkt, ekte hår. Ansiktsuttrykket var fordreid av smerte. Kroppen var full av sår. Så begynte folk å reise seg i benkene. En etter en gikk de fram og kysset knærne til krusifikset, mens et kor sang veldig vakkert. Det hele virket veldig, veldig fremmed. Jeg satt stille i benken.
Prosesjonene var alt i gang da vi kom ut. Her behøvde ingen å lure på om det var Jesu dødsdag. Musikkorpset spilte en (hjerte-)skjærende sørgemarsj, men folkestimmelen, barnevognene, gotteriet og besøka på barene stoppet ikke opp. Jesus ble båret både lidende og død i kiste gjennom byen. Forunderlig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar