Første juledag

Første juledag er en av de store høytidsdagene; en god dag. Så lenge bestemor og bestefar levde, møttes mor og søsknene hennes med familier hos dem på første juledag. Da jeg var barn, tenkte jeg aldri over at de hadde lite plass. De hadde jo et helt hus og en stor hage. Etter jeg ble voksen, har det gått opp for meg at rommene ikke akkurat var mange og store. Det var kjøkken, stue og soverom; utedo og en dusj i kjelleren.

Kjøkkenet var romslig. Det er et av de beste rom i min barndom, men det får jeg skrive om en annen gang. I stua var det plass til to lenestoler, en divan, og et salongbord. Ved veggene var det i tillegg et lite bord med radioen på, ei lav bokhylle ved den ene lenestolen og et lite bord med blomster. Det lå et teppe midt i stua som dekte det meste av fritt gulv. Jeg husker at tanta mi ble så overrasket da hun arvet teppet og la det på gulvet hjemme hos seg selv. Der ble det bare et lite teppe under salongbordet.

Soverommet var mye mer enn soverom. Der sto bestemor og bestefars høye seng – 120 cm brei, maks. Så var det en divan som vi barnebarna sov på når vi var på ferie en og en. Ved langveggen ved siden av vinduet sto den store grønne drakista, og i kroken sto bestemors syskrin. Midt på gulvet sto spisestua. Den hadde bestefar laget selv – bord og stoler. Han var en flink snekker.

Hvorfor forteller jeg alle disse detaljene? Jeg vil tegne et bilde av disse små rommene der det var plass til så mange folk og der det ble feiret så mange store anledninger. I disse to rommene var det feiret, før vi barnebarna kom til, både konfirmasjoner og brylluper. Alle var der på fødselsdagene, og så var det altså første juledag …

Vi var sytten; bestemor og bestefar, syv barnebarn, barn og svigerbarn. Bestemor kjøpte til deler til penserviset sitt etter hvert som vi kom til. Det skulle være til alle. Når spisebordet var dratt ut med lemmer i, var det plass til oss alle, men da var det heller ikke mer gulvplass. De yngste var skaret oppe i dobbeltsenga ved bordkanten. (Senga var passe høy. Det var stas å sitte der og spise.) Noen satt på feriedivanen ved den ene bordenden, der vi barnebarna sov når vi var på besøk. Det måtte helst være noen voksne som satt der, for der var det litt høyt opp til bordet. Barn måtte sitte på puter. Resten var det stoler til. Så ble det servert stek med surkål og poteter.

Onkel (svoger) har fortalt – med et smil – at han irriterte seg litt over viltre onger i dobbeltsenga under middagen. Kunne ikke foreldrene holde litt styr på dem! Blanke lakksko med spenner hektet seg i bestemors fine sengeteppe. Flekker ble det nok også.

Å «rusle litt rundt» etter middagen, var det ikke snakk om. Redningen for oss barna var at tante og onkel bodde ovenpå. Det var vårt fristed. Vi stakk fort opp dit, hadde med noen av julegavene våre og lekte der oppe – herjet litt også kanskje … (En av onklene sov alltid middag der oppe etter middagen, i tante og onkels dobbeltseng.)Selvfølgelig var det et styr. Selvfølgelig hjalp døtrene til (våre mødre og tanter). Selvfølgelig ble bestemor veldig sliten med alderen.

Bestemor og bestefar døde med fire måneders mellomrom i 1977. På slutten var bestefar dement, og mistet språket. På høsten det siste eller nest siste året de levde var en av døtrene hjemme og hjalp bestemor litt. På kjøkkenet snakket hun og bestemor om jula og første juledag. Det var kanskje best å ikke samles? Det blei kanskje for strevsomt? Kanskje de skulle la være å ha juleselskap dette året? Så blir de oppmerksomme på bestefar som sitter i lenestolen sin i stua. Ingen ord. Bare tårer som renner. Bestefar gråter. – Det ble juleselskap på Veldre første juledag som vanlig.