Å miste

Så har hun reist, min gode venninne gjennom mer enn 20 år. Flyttelasset er på vei over havet og hurtigbåten tok henne og ektemannen med seg. Jeg har mistet. Tilbake er et stort hull som roper navnet hennes. Kanskje heter hullet "sorg".

En tekst jeg skrev for tre år siden har meldt seg i hukommelsen. Jeg hadde møtt en medvandrer på min to måneder lange vandring alene tvers gjennom Spania. Vi hadde gått sammen i elleve dager, men så en dag ville jeg gå lenger enn henne og tok farvel. Om kvelden skrev jeg:

"Jeg krøp ned i soveposen på den store sovesalen med alle klærne på for å holde varmen. Det var kaldt. Oppdaget i det samme at senga var mer for ei hengekøye å regne. Har opplevd det før. Men det som var nytt, var at jeg lå og kjente på et vemod og en følelse av å ha mistet noe viktig - et menneske - Marie. 11 dager - en bagatell i livet, men et godt møte. Jeg sa til meg selv at jeg bare var trøtt etter en usedvanlig lang dag, men det var noe mer. Jeg hadde mistet."

Livet etter 60 kommer i større grad enn livet før 60 til å handle om å miste. Hurtigbåten på vei ut fjorden er en trening. Det kommer garantert mer.