Markjordbær

I dag har jeg spist de første. Har fulgt med på dem noen dager og ventet på at de skulle bli helt modne og ha den smaken markjordbær skal ha. Nå har de det!

 

Mens jeg har ventet på dem har jeg tenkt: Går det an å være opptatt av å vandre i blomsterenger, lukte på nyperosene og smake på fullmodne villjordbær når verden rundt ser ut som den gjør? Det er nød og elendighet, kvinner voldtas og det vesle, fattige landet Libanon har en million flyktninger fra Syria å ta seg av, og jeg går med nesa i blomster og bær! Hjelper det verden om jeg ikke gjør det?

 

Jeg har ikke svarene, men på et eller annet vis må vi ha begge tanker i hodet samtidig, og helst la noen handlinger følge tankene. Var det det Aasmund Olavsson Vinje mente med å kunne se både retta og vranga på «livsens vev» samtidig? Eller å kunne le med det ene øyet og gråte med det andre?

 

Hjelpeorganisasjonene ber om penger så de kan hjelpe. Vi kan i hvert fall sørge for at de har det de trenger.